Har vi et hjerte eller har vi et hjerte?

Hva betyr egentlig regnbuesanger, minnedager og omfavnelser når vi samtidig er i stand til å fremvise en slik åpenlys forakt for et folkeslags nød og ulykkelige situasjon at vi regelrett jager dem fra de samme gateløpene som for et år siden var dekket av roser?

23 juli 2011. Tv-sendinger i den regntunge grålysningen, en kommentatorstemme leser opp uforståelige tall. De faller inn i kroppen og blir en avgrunn.
Jeg kjente ingen, bare så vidt noen som kjente noen. Likevel, jeg følte meg som familie.

Det gikk noen dager, improvisert rosetog fant sted, og mediene fortsatte med døgnåpent. Mellom ekstrasendingene om vår egen tragedie fant dagsrevyen også plass til blodige nyheter fra byen Hama i Syria. Over hundre sivile drept ved inngangen til fastemåneden Ramadan. Flest barn og kvinner. Plutselig, rett gjennom tv-ruta, kjente jeg smerten deres, helt fysisk. Fylt som jeg var av min nyervervete personlige erfaring med massedrap på uskyldige, kunne jeg kjenne det jeg så som del av min egen smerte. Hendelsene i Syria inntok meg, de drepte barna deres ble ett med de drepte barna våre. Jeg gjenkjente også sinnet og maktesløsheten hos de gjenlevende, de som plutselig og uforskyldt ble påført et helt ufattelig tap – pust, stemmer, blikk, latter, gråt, drømmer, hud. Aldri mer.

Nå har det gått et år og uskyldige sivile massakreres daglig rundt om på kloden. Bare i Syria har over nitten tusen måttet bøte med livet. Flere av dem kringkastet på direkten, men smerten jeg kjente bare dager etter vår egen hjemmelige katastrofe, kjenner jeg ikke lenger. Jeg hjemsøkes riktignok av tanker om at menneskene er en begredelig gjeng, og jeg vet kanskje litt mer om hva de opplever, de som står i det til oppover ørene, akkurat nå, og nå, og nå, men jeg kjenner det ikke. Ikke dette innvendige fysiske raset. Og jeg tenker at akkurat denne evnen til avstandstaken kanskje er menneskets største fortrinn, men også dets svøpe. For om jeg skulle gjenkjent og gjennomlevd alt som hender her på denne planeten slik jeg gjorde i de dagene for et år siden, hadde jeg ikke orket å leve.

Evne til avstandstaken er altså en god evne. Klarer jeg å opparbeide en viss distanse kan jeg leve i og med, som medmenneske, også når helvete er løs, uten å gå med i dragsuget. Samtidig: det er den samme distansen som kan gjøre meg uinntakelig, ute av stand til å føle med. Et tveegget sverd altså … Og akkurat her, i mellomrommet, befinner vi oss i dag, et år etter. Igjennom tragedien som rammet oss har vi kanskje, på hvert vårt vis, blitt minnet på hva det vil si å være nær, – vise medfølelse, omtanke og omsorg. Det er i alle fall det vi fronter, som nasjon. Men hva betyr egentlig regnbuesanger, minnedager og omfavnelser når vi samtidig er i stand til å fremvise en slik åpenlys forakt for et folkeslags nød og ulykkelige situasjon at vi regelrett jager dem fra de samme gateløpene som for et år siden var dekket av roser?

Greit. Også jeg er irritert. Det er for mange av dem, så jeg har for lengst sluttet å gi. Det monner ikke uansett. Dessuten; synet av dem gjør at jeg uavlatelig blir minnet om hvor privilegert jeg er, og siden jeg er en som har men ikke deler, får jeg dårlig samvittighet. Det liker jeg heller ikke særlig godt, for det kaster en skygge over mitt gode liv. Men ærlig talt: er ikke det det minste jeg bør tåle? Oljerik og bortskjemt som jeg er? Og så heller bare takke gudene for at det ikke er jeg som må tigge for å få mat til ungene mine.

Vi lever i en tid da også våre mer velsette europeiske slektninger er i ferd med å miste livsgrunnlaget. I våre favorittferieland, som Hellas og Spania, må barn og bestemødre ut på gata for å tigge til livets opphold. Halvparten av den oppvoksende slekt går rett ut i arbeidsledighet etter endt utdanning. Velferden kollapser. Hva om romfolkets inntog i gatene våre bare er en forsmak på det som kommer?

Ingen mennesker ønsker seg et liv i fattigdom. Ikke du, ikke jeg, ingen andre. Verdighet, å stå oppreist, er noe vi alle strekker oss etter, så fremt vi har muligheten. Dette vet vi, helt av oss selv. Og i et sivilisert samfunn (og det er vi jo, ikke sant?) er det faktisk slik at alle har krav på å bli behandlet ordentlig, også de vi ikke liker. Paradoksalt nok klarte vi å opptre sivilisert under rettsaken mot Anders Behring Breivik, mens vi ikke klarer det med romfolket.

Hvis vi løfter blikket og ser litt bakover i tid vil vi oppdage at våre holdninger overfor romfolket ikke akkurat er nye her til lands. Det som kanskje er annerledes nå er at vi ligger på verdenstoppen, både med hensyn til utdanningsnivå og materiell velferd, og at vi bare i kraft av det burde kunne opptre sivilisert, også overfor de såkalte ”utgruppene”. Men det ser ut til at det motsatte skjer, for det går i et bankende kjør. Er det ikke romfolk, så er det asylsøkerbarn, eller rett og slett asylsøkere. Hvorfor så mye mistenkeliggjøring? Hvorfor all denne aggresjonen? Er det så enkelt som at også medfølelse har grenser, og at det finnes menneskegrupper som står utenfor de grensene? Som ikke fortjener vår medfølelse?

Breivik har gitt uttrykk for at fremtiden vil takke ham og hans like, behandle dem som helter. Det er da vi humrer over den gale mannen og avskriver hans verdier som syke. Men kanskje vi ikke skal le, men heller ta et skritt til siden? For når vi på den ene siden ikke vil akseptere Breiviks utsagn som en iboende mulighet i oss selv, mens vi på den andre siden åpenlyst gir uttrykk for at visse menneskegrupper ikke fortjener medfølelse og respekt – i alle fall ikke her – da burde en varsellampe lyse. For det betyr at vi, uten egentlig å ville det, kan slumpe til å bli såpass sentimentale og selvhøytidelige i våre omfavnelser og taler om menneskeverd at vi opphøyer følelsene våre, i utgangspunktet allmennmenneskelige, til noe unikt for oss, og slik løfter oss selv opp fra resten av røkla, litt mer for hver gang vi står sammen i vårt.

De unge menneskene som ble skutt og drept på Utøya for et år siden, ble tatt av dage nettopp fordi de stod som representanter for mangfold, likeverd, menneskeverd – med globalt fortegn. De kjempet mot proteksjonisme, de ville forbi disse konstruerte skillene mellom oss og dem. For noen er altså slike verdier så skremmende at de må nedkjempes for en hver pris, i en kamp der alle midler kan tas i bruk. Men for å lykkes er det nødvendig med en form for uartikulert nasjonal konsensus som fundament. Den trives i den skjøre overgangen mellom nærhet og avstand, og næres blant annet av kollektiv irritasjon over annerledeshet, av historieløshet – og av at den tryggeste tryggheten ofte er den vi finner igjennom å fronte felles fiendebilder.

Du skal ikke tåle så inderlig vel

den urett som ikke rammer deg selv.

En strofe fra Arnulf Øverlands dikt Du må ikke sove, skrevet noen år før andre verdenskrig brøt ut, frem til denne dag obligatorisk lesning i skolen og etisk grunnlag for vår oppdragelse og allmenndannelse. Er det på tide å ta tak? 

Borgen – skamplett eller herlighetsverdi for fremtiden?

Lotte Sandborg skriver om Borgens funksjon som kulturhus i Oslo (i fortid og fremtid) på side tre i Aftenposten den første juni. Bra! Borgen trenger masse oppmerksomhet, og det fort, hvis ikke ender vi opp med enda en skamplett, (denne gang i form av en utradering) i Bjørvika, Oslos forlengelse mot fjorden. For Borgen, Bispegata 12, selvgående rugekasse for musikere, kunstnere og spesialhåndverkere i over tyve år skal og må, ifølge Jernbaneverket, rives for å gi plass til riggeområde for det som en gang i uoverskuelig fremtid kanskje skal bli det nye dobbeltsporet til Follobanen. Med i dragsuget går også de to vakre toghallene fra 1800-tallet som ligger på andre siden av Bispegata.

Ingen betviler viktigheten av bedre togforbindelse til og fra hovedstaden. Men er det virkelig nødvendig å rive Borgen (og de to hallene) på grunn av Follobanen? Eller er dette bare et vikarierende motiv som brukes for å skjule andre og mindre sjarmerende agendaer?

Tar man seg tid til å studere tegninger og gå på befaring ser man fort at det ligger et allerede velbrukt riggeområde på størrelse med en ”fotballbane” på andre siden av sporet. Dessuten: Hva med helheten? Bydel Gamle Oslo har i den anledning, for annen gang, reist krav om en grundig utredning av en dyptunnelring for jernbanen igjennom Oslo, som de mener må gå parallelt med planarbeidet for Follobanen. ”… Det overordnete målet må være å inkludere både konsekvenser og alternativer knyttet til kapasitetsbehov rundt fremtidige Oslo S-tuneller og ringløsninger slik at ikke indre bys boområder og fornminneområder blir berørt.” (Østbyen 3.mai 2012)

Borgen før og nå

Borgen ble bygget av NSB i 1916 som lokstall og togverksted. I de store hallene på bakkeplan utførte man også avisning av vognene som hadde gått bak damplokomotivene på vinterstid. I 1955 fikk Borgen to nye administrasjonsetasjer og hele bygningen var i bruk frem til tidlig nittitall. Så flyttet NSB til andre lokaler og bygget ble stående tomt.

Borgen kulturhus. Foto: Kristin von Hirsch

I 1993 fikk Øystein Øyhus leiekontrakt på noen tusen kvadratmeter med henblikk på å gi håndverkere, kunstnere og musikere leieforhold de kunne leve med. En del kunstnere leide også direkte av NSB, og slik har det vært i tyve år. Men i disse dager tømmes altså den ærverdige bygningen for sin sprudlende kultur. 1.juli er det kroken på døra.

Bare det at det så langt ikke en gang er søkt om rivningstillatelse, og ifølge Wikipedia er absolutt tidligste start for utbygging av Follobanen 2014. Hvorfor slik bråhast med å avslutte et velfungerende og selvgående kulturhus lenge før alle kortene i togkabalen er lagt?

Det er to sider ved Borgen som gjør den verd å ta vare på slik den står: Innhold og bygningsmasse.

Innholdet, altså kunstnerne og musikerne som har vært blodet i denne store kroppen, forstår alvoret av en utkastelse. For i denne byen der ingenting lenger får eksistere uten strømlinjer og full oppgradering for å sikre best mulig inntjening er den slags vanlig prosedyre. Man beveger seg fra forfallent lokale til nytt forfallent lokale, stort sett på kortidskontrakter med kort oppsigelsestid. (Sånn sett kan man kanskje si at kunsten har bedre kår i land der man ikke er så rike at alt skal pusses opp til en hver tid?) 

Kunstnere er generelt lavtlønnede og sårbare og ser det kanskje som viktigere å bruke energien på å finne en ny arbeidsplass enn å forsvare en bygning. Det betyr ikke at de ikke bryr seg, og derfor arrangeres det 20-årsjubileum/gravøl for Borgen den 16. juni. Kom kom!

Når det gjelder bygningsmasse sier Lotte Sandborg:

“Hvem ønsker at Bjørvika skal bestå av kun nybygg? Utbyggerne? Politikerne?”

Hva med Oslos borgere?

Et hopp litt tilbake i tid:

For snart tre uker siden så Herligheten dagens lys i Bjørvika. Herligheten består av hundre parseller som nå disponeres av Oslos befolkning. Den ligger der som en stadig grønnere flekk på en øy av pukk mellom luftetårnene, midt i det betonghysteriet som vokser fram langs vannkanten. Noen tror kanskje Herligheten er utbyggernes og kommunenes eget initiativ. Det er den ikke. Den er riktignok initiert av en av dem som er ansvarlig for kunsten i Bjørvika - Anne Beate Hovind i Bjørvika utvikling, men det er ikke helt det samme. Hovind har nemlig ”bodd” i Bjørvika siden 2001, da hun og ektemannen kjøpte teaterbåten Innvik og flyttet Nordic Black Theatre fra Grünerløkka og ned i vannkanten. Innvik var, og kunne fremdeles vært en liten perle av en kontrast i det gjennomdesignete Bjørvika, nettopp en slik "herlighetsverdi" kommunen selv ser som den ultimate suksessfaktor for Bjørvikautbyggingen. I stedet ble den fjernet.

Men Hovind forsvant ikke, heller ikke hennes skrå innfallsvinkel, som ikke kan virke annet enn forfriskende på de utbyggerne som kommer i hennes vei. Så da hun tromlet sammen en liten gjeng og satte i gang med etableringen av en temporær parsellhage ble de mer begeistret enn skeptiske. At mange valgte å støtte prosjektet gjennom sponsing har garantert med gjenoppretting av rennomé å gjøre. De har jo unektelig opparbeidet seg et nokså dårlig rykte der nede. Parsellordningen er også ufarlig fordi den er temporær og derfor på sikt ikke vil skape problemer for utbyggingen. Samtidig: det er lov å la seg begeistre, også for utbyggere.

Derfor er Herligheten, slik jeg ser det, den aller første "herlighetsverdien" i Bjørvika. Initiert av Anne Beate og en gjeng aktivister med grønne ambisjoner og urealistiske forventninger til omgivelsene, skapt på dugnad av heldige parsellvinnere og sponset av utbyggerne. Oslo kommune har for sin del avholdt seg fra å støtte prosjektet.

Herligheten forteller meg en del ting. Blant annet at ønsket blant Oslos befolkning om å få delta og bygge noe i fellesskap er stor – og at det viser seg så fort et initiativ dukker opp. Denne gang i form av vanvittig oppslutning og entusiasme rundt prosjektet og 3800 parsellsøkere. Et spark i siden til ideen om serveringssteder herfra til månen som det mest saliggjørende for menneskeheten?

Dessuten tror jeg på bevisstgjøring. Det faktum at 100 parselleiere med venner og familie plutselig befinner seg midt i byggeplassen gjør noe med dem. Selv om alt er temporært og forgjengelig betyr det tilstedeværelse, som igjen kan skape en ny form for bevissthet og tilhørighet, et slags eierskap til omgivelsene – som igjen, på sikt, kanskje kan ha noe å si for den videre utviklingen av områdene?

Naiv? Nyttig idiot? Mulig, men nye tanker kommer oftere igjennom dialog, samhandling og felles engasjement enn igjennom polarisering og skyttergravstrategier, og her har det altså dukket opp en aldri så liten åpning – som bringer meg tilbake til Borgen.

Innvik var kunst og kultur i ren form, ikke designet, ikke planlagt, naturlig beliggende der den var som sårest tiltrengt. En forspilt herlighetsverdi. Herligheten er en herlighetsverdi; sårbar, temporær, men verd å hegne om. Borgen er i ferd med å ende opp som Innvik, hvis ikke politikerne for en gangs skyld kan klare å løfte blikket og se den uslepne juvelen av – nettopp –  en herlighetsverdi de faktisk holder i hånden. Den kommer heldigvis ikke i veien for utbyggingen (museene blir jo der de alltid har vært), men den ligger midt i glaninga for siktlinjen fra Oslo Torg til Akershus festning … Kanskje derfor Riksantikvaren har vanskelig for å forsvare den?

Foto: Kristin von Hirsch

Men hva er viktigst? Et sprell levende, selvgående og veletablert kulturliv i et ellers gjennomkonstruert Bjørvika eller en siktlinje (Bispekilen) i den enorme veggen av bygninger som kommer på andre siden av vannspeilet. Siden det er mange siktlinjer men bare én Borgen, velger jeg Borgen. Det synes jeg alle skulle gjøre.

Herligheten er temporær som herlighetsverdi, la Borgen bli permanent!

Her følger et utdrag fra Fjordbyplanen 2008, side 7)

”Fjordbyen skal vitalisere, skape stolthet og tilhørighet, samt sikre allmennheten tilgang til ”herlighetsverdiene” ved vannet. Samtidig skal Fjordbyen være åpen for framtidige livsstiler og det uventede. For å lykkes må det skapes en bred forståelse av Fjordbyen som et byutviklingsprosjekt med et boligtilbud og andre aktiviteter egnet for alle befolkningsgrupper. Fjordbyen må få et helhetsgrep som sikrer økt livskvalitet for flest mulig av byens og regionens beboere.”

…” Et bredt folkelig engasjement, samt å sikre offentlighet og åpenhet rundt vedtakene om utviklingen av Fjordbyen, er et viktig prinsipp.”

Toghallene fra 1800-tallet. Borgen sees i bakgrunnen. Foto: Øystein Øyhus.

Oslo kommunes fjordbyplan av 27. februar 2008. 

Lenke til Borgen brenner

Tidligere innlegg om kulturvisjonære skadeverk i  Bjørvika

Se Riksantikvarens animasjon av det nye Bjørvika. "Vandringen" begynner i Ruinparken i Gamlebyen og tar deg med ned mot Vannspeilet og over til Middelalderparken (der Øyafestivalen går av stablelen). Siktlinjene er de "hullene" i bygningsmassen som gir deg et glimt av fjorden. I denne animasjonen finnes ikke Borgen .

Snikprivatisering av Sørenga?

På Sørenga foregår noe skummelt.

Det fikk forsiden og to hele sider i Aftenpostens aftenutgave den 10. mai. På overflaten handler det om støy, men dypest sett handler det kanskje mer om eierskap og forventninger?

En ny leilighetseier, en av dem som allerede har flyttet inn på Sørenga, beklager seg over det han kaller støy i sine nærmeste omgivelser, i denne sammenheng et konsertlokale for elektronisk jazz på gateplan rett under leiligheten og balkongen hans. 

Støy skal man ta på alvor. Støy er en forurensningskilde i vårt dagligliv det legges altfor liten vekt på. Støy kan være svært helseskadelig, og støy finnes i rikelig monn der mennesker lever og ferdes. Det meste av den står vi faktisk selv for. Men hva er støy og hva er lyd? En definisjon er at støy er uønsket lyd. Altså: det som oppleves som støy for noen kan oppleves som trivsel for andre. Og på Sørenga, vår alles nye bydel - eller la oss heller si: den nye utvidelsen av Oslo sentrum mot fjorden, er "støy" fra gateplan plutselig blitt et tema. 

Før utbyggingen av Sørenga startet fikk man inntrykk av at det skulle bli mulig for alle å bo her nede. Det viste seg å være feilaktig. Ingen utbyggere ser det som sin oppgave å sponse utleieboliger for studenter og dårligere stilte hvis det ikke blir pålagt dem. De bygger primært for å tjene penger. Sørenga er det man på utbyggerspråket kaller indrefileten i Bjørvika. Indrefilet er dyrt, Sørenga er også blitt dyr. Det var ikke ”ment” slik i utgangspunktet, ikke i talene eller på papiret i i alle fall, men slik er nå verden. Indrefilet er ikke for hvem som helst. Det var sogar en arkitekt sa det rett ut: Det er ingen hemmelighet at Sørenga bygges for de med mye penger.

Så hva hender når de som er bemidlet nok til å kjøpe leilighet midt i solnedgangen på Sørenga endelig får satt seg til på balkongen for å nyte sitt nye liv? Jo, de tar området i besiddelse, og en som har betalt syv millioner for en leilighet mener seg kanskje også berettiget til å bestemme hva som støy og hva som ikke er det. Den nye leilighetseieren, akkompagnert av styret for Sørengas beboere går hardt ut og mener det må tas hensyn til deres definisjon av støy når Sørengas offentlige rom utvikles. Og denne jazzklubben støyer altså på en slik måte at noen beboere ikke kan nyte sitt gode liv. Konsertene holdes nemlig ved halvsyv-tiden, akkurat da det skal hygges på balkongen. Forventningene om rolige dager med utsikt til havet stemmer ikke med realiteten.

Etablissementet det klages på, 300 Acting Spaces, har på sin side fått strenge krav å forholde seg til og hevder de overholder støyforskriftene til punkt og prikke. Aldri over 45 desibel. I tillegg dreier det seg kun om korte forestillinger, og aldri sent på kvelden.

Sørenga er en ny bydel. på Sørenga er kai- og gateplanet regulert til offentlige formål slik det skal være i en by. Den som flytter inn på sørenga flytter inn i det som i fremtiden forhåpentligvis blir et av de mest pulserende og livlige områdene i byen. Åpent for alle. Døgnet rundt faktisk. For ingen kan bestemme hvem som ferdes hvor i en by, og til hvilke tider.

Derfor er det viktig at politikere og offentlige etater som Plan og bygg følger med på dette og ikke lar Sørenga bli en ghetto for de best bemidlede, selv om noen kanskje kan tenke seg den versjonen. Som sentrumsboer kjøper man en leilighet til syv mill, ikke et område. Oslos vannkant, inkludert Sørenga, er for alle. Jeg mener å huske at problemstillingen kom opp også da Aker brygge ble bygget på åttitallet. Det var flere av de nyinnflyttede som anså stedet som sitt og ikke ville godta ”støyen” fra gatelivet, barene og kafeene. Det endte heldigvis med at de mest grinebiterske flyttet tilbake til residentale områder i utkanten og de som ble boende aksepterte at de hadde kjøpt seg inn midt i sentrum av norges hovedstad, og at dette faktum blant annet innebar en forskyvning av egne ideer om hva som er støy og hva som ikke er det. 

Utenfor hos meg går togene, og godstogene. Fort over 90 desibel målt når de bremser. Og Jernbaneverket tar ikke smålige hensyn, men reparerer skinner natt som dag. Løvblåsere har jo blitt alle vaktmesteres nye kjæledegge. Den sparer ham for tid, så nå blåser han, iført kolossale øreklokker, på desibelsnivå som vekker hele nabolaget klokken syv bare han skal fjerne to blader fra en trapp. Ellers freser helikoptre daglig over hustakene våre, og byens gater er fulle av helt vanlige kaffebarer som blaster musikken sin ut i gata, på mye mer en 45 desibel. Og så er det jo alle bilene da... for ikke å snakke om bussene og trikkene.

Støy som tema bør på dagsorden i mye større utstrekning enn det er. Det er nødvendig med brede diskusjoner som fokuserer på folks opplevelse av støy i de offtentlige rom, både som forurensningskilde og mistrivselsfaktor. Men at noen flytter til det som både utbyggere og politikere har frontet som Oslos fremtidige latinerkvarter og så begynner å klage fordi måkeskrik og bølgeskvulp i korte perioder overdøves av elektronisk jazz... Da sier jeg: Oslo har en lang og fin markagrense. Det finnes også uendelig med veier i tilbaketrukne villastrøk der syv millioner unektelig får bedre uttelling hvis det er stillhet som står øverst på ønskelista.

Så la oss slå det fast først som sist, skal vi? Sørenga er ikke en enklave for Oslos bemidlede, det er det nye sentrum av Oslo der livet skal leves på mange slags vis, og hvor all form for lyd og ulyd, støy og stille skal herje side om side, innen grensene av de gjeldende støyforskriftene. Støy for deg, gøy for meg, og omvendt. Og det må vi tåle!


Publisert i Aftenpostens aftennummer og på nett 5. juni 2012.

Herligheten styre og stell

 Herligheten: en oppdatering

For de som ikke fikk det med seg: Herligheten fikk 3790 søkere til de hundre parsellene. Den 10. mai ble lykkelige vinnere trukket ut, og den 12.-13. mai var det dugnad.
Her kan du se resultatet som timelapse.




Den 24. mai fikk Herligheten sitt eget styre. Det ble også opprettet grupper som skal ha ansvaret for at det blir drivhus, fester, fellesmøbler, bikuber, storgrill (karpedammer, fuglebad, japanske hager, valmueåkre) osv. I praksis betyr det at strukturen for herligheten er flat og fri og at initiativ og virketrang er driftens grunnpilar. Nytt styre innebærer også at Anne Beate Hovind – hun som kastet seg rundt og hoppa først (og trakk med seg oss andre), trer tilbake sammen med resten av interimgruppa (noen fortsetter som parselleiere).
Takk, Anne Beate, for deg og dette herlige galskapsprosjektet. Du får holde deg i området, ellers kommer vi og henter deg.

HERLIGHETEN HAR EGEN BLOGG

Herligheten har ingen ende!

Da har vi passert 2800 husstander i påmeldingsboksen. Har ikke sett på maken til oppslutning!

Resultat:

Fra overveldete og entusisastiske sponsorer har vi har fått jord, pallekarmer og duk til 50 nye parseller! Plass har vi jo, så da utvider vi før start.

100 parseller i Herligheten!

Loddtrekningen foregår i morgen.

Hurra for HERLIGHETEN!!!!

Så langt (fristen for å melde sin interesse for parsellhage går ut i dag) er det 520 husstander som har meldt seg på trekningen om de 55 parsellene som til helgen etableres mellom luftetårnene i Bjørvika. Det sier en del om folk i sentrumsområdene.

Byfolk trenger ikke en diger hage uten naboer, vi drømmer ikke om å pisse ufortrødent fra tarrassen en tidlig morgenstund. Det betyr ikke at vi ikke vil lage hager. Ikke egentlig noe nytt, for det er ti års ventetid på det som finnes av parsellhager og kolonihager her i byen.

Men det sier noe annet også, for når folk viser så mye entusiasme og glede i møte med et såpass sinnsykt og i utgangspunktet ganske urealistisk stunt som dette, vitner det om et engasjement og et ønske om å delta i/være en del av utviklingen av våre egne nærområder. Vi er byrotter, vi bor tett uten å se altfor mye til hverandre, så denne drømmen om møteplasser der vi GJØR ting i fellesskap, der vi skaper noe, ikke bare konsumerer og promenerer i ferdigstriglete omgivelser, er tydeligvis tilstede i mange flere enn noen få.
DET er fantastisk og gledelig å oppleve.
Og når responsen kommer som den gjør nå, er ikke dette lenger virkelighetsfjernt eller "på jordet", det er virkelig.

Så til helgen ruller Herligheten igang. Fredag kommer containere, jord, pallekarmer og fiberduk. Lørdag holdes dugnad der karmene settes opp og fiberduk kuttes, og søndag den 13. mai blir første dag i Herligheten. Da møtes de heldige 55 til dyst for å fylle jord i karmene sine. Tilgang på vann får vi ikke før i neste uke, så vi må vente litt med såingen, men det skal bli veldig moro likevel!

LES MER OM HERLIGHETEN I AFTENPOSTEN

SISTE MULIGHET TIL Å MELDE SEG PÅ I DAG!

Her skal Herligheten ligge. Foto: Kristin von Hirsch

Velkommen til HERLIGHETEN! - en overraskende hageflekk

Lyst på egen hageflekk midt i byen?

Nå skjer det noe moro i Bjørvika. Midt i betonghelvete, mellom luftetårnene for senketunellen, anlegges det en parsellhage! Den har fått navnet Herligheten, og er således den aller første i en forhåpenligvis lang serie av disse herlighetsverdiene som frem til nå kun har tatt seg godt ut på papiret.

(Utdrag fra Fjordbyplanen 2008, side 7)

”Fjordbyen skal vitalisere, skape stolthet og tilhørighet, samt sikre allmennheten tilgang til ”herlighetsverdiene” ved vannet. Samtidig skal Fjordbyen være åpen for framtidige livsstiler og det uventede. For å lykkes må det skapes en bred forståelse av Fjordbyen som et byutviklingsprosjekt med et boligtilbud og andre aktiviteter egnet for alle befolkningsgrupper. Fjordbyen må få et helhetsgrep som sikrer økt livskvalitet for flest mulig av byens og regionens beboere.”

…” Et bredt folkelig engasjement, samt å sikre offentlighet og åpenhet rundt vedtakene om utviklingen av Fjordbyen, er et viktig prinsipp.”

Denne vesle Herligheten er økologisk og temporær, i utgangspunktet tre år, kanskje lenger. Den er et vanvittig stunt, sparket i gang av Anne Beate Hovind, (ansvarlig for kunsten i Bjørvika) og en gjeng aktivister med grønne ambisjoner og urealistiske forventinger til omgivelsene.

Inspirasjonen kom fra mange steder på en gang, blant annet fra et pågående kunstprosjekt som initieres av  Amy Franceschini (USA) og Future Farmers, som på sikt skal lage grokunst i Bjørvika. Også det faktum at Loallmenningen hadde den mest fruktbare jorda her innerst i Oslofjorden før industrien tok over var en tankevekker.

John Fr. Kirchner/Nordahl Grove lith. 1865. Nasjonalbiblioteket, Oslo Kunstverk 2012

Nå trekkes vegetasjonen ned fra ekebergåsen igjen, og første steg på veien er altså økologisk parsellbruk for byens borgere. Jord, pallekarmer og fiberduk til femti parseller a fem kvadratmeter er skaffet til veie, og neste helg (den 12. og 13. mai) er det klart for dugnad.

Kan du tenke deg en hageflekk midt i byen? Der du kan dyrke hva du vil, luke, høste, og ikke minst treffe naboer du ikke visste du hadde? Sitte med ryggen mot luftetårnet og drikke kaffe mens sola skinner, humla suser og måkene flyr over fjorden? 

Da skal du gå til www.bjorvikautvikling.no og melde deg på innen den 8. mai. Den 10. trekkes de heldige parselleierene.

Vil du ha mer informasjon? LES HER

Vi har også opprettet en FB-gruppe - HER

Foto: Vibeke Hermanrud

Er det ti år for sent?

”Det er ti år for sent.”

Kommentaren kom fra arkitekt Julie Sjøwall Oftedal på et møte om fremdriften i bjørvikautbyggingen. Den limte seg fast i mitt bjørvikaengasjement.

”Hvis man virkelig vil ha noe å si, på det overordnede planet, er det denne man skal bry seg om nå, ikke Bjørvika! For den 26. mars går høringsfristen ut!”

Hun klasket en 250 sider nyprintet reguleringsplan for Filipstadområdet i bordet.

Ti år for sent. Er det virkelig sant? Tenkte jeg. Er alle tankene, alt engasjementet fåfengt? Og på vegne av alle som bodde i denne byen for ti år siden: Hvordan kan noen forstå at det er for sent, hvis de ikke engang vet når reguleringsplaner for nærområdene deres blir lagt ut til høring? Er det folks eget ansvar å holde seg oppdatert?

For meg er folkeopplysning et godt utgangspunkt for ansvar for egen læring, – og like verdifullt. I hverdagen vår er vektfordelingen mellom disse helt på tur.

Men det er jo så enkelt! Internettet, alt finnes der, bare å gå inn på den siden, i venstre kolonne, bak der, sjekke fb, – er du ikke på fb? melde seg på der... og der, passord ja, sosiale medier vet du, det er der det skjer… husk å se etter linken, fremtiden, det er der oppdateringene kommer…

Joda, det er så mye å følge med på at en ikke får gjort annet enn å følge med.

Hvis by og stedsutvikling i dette landet skal være en demokratisk prosess, ville det kanskje vært en fordel om borgerne/de berørte ble behørig informert om det som skjer, i forkant av når det skal skje, for eksempel via helsides oppslag i avisene, eller via innslag på de lokale nyhetssendingene fra statskanalen. Ja, jeg mener det: Bank det inn med slegge. Gi alle oss treiginger en fair sjanse til å reagere. Det er så viktig, – for fellesskapsfølelsen, for identitet og tilhørighet. Men det er ikke sånn det funker. Dessverre. Selv ikke i år 2012 ville jeg visst om høringsfristen for reguleringsplanen for Filipstad om jeg ikke som spesielt interessert hadde meldt meg på Plan- og byggs mailingliste for Fjordbyen - Bjørvika (med registrering og passord).

I Dagsavisen den 17. mars uttaler Oftedal seg igjen vedrørende utviklingen av Oslos vannkant:

”Det spesielle med byutvikling av havneområder er at byens innbyggere ikke har noe eierforhold til dem på forhånd. Folk har ikke noen fornemmelse av stedenes beliggenhet og utstrekning før bygningene begynner å ta form. Og da er det for sent.”

Mittet & Co. Postkort, lystrykk, stemplet 1911. Nasjonalbiblioteket. Oslo Kunstverk 2012.

Mittet & Co. Postkort, sølvgelatin, stemplet 1936. Nasjonalbiblioteket. Oslo Kunstverk 2012.

Foto: Øystein Øyhus. Bjørvika sett fra taket på Borgen. Utsikt mot vannspeilet og Sørenga på 1990-tallet.

Foto: Øystein Øyhus. Bjørvika sett fra taket på Borgen. Utsikt mot Oslo S på 1990-tallet.

Bjørvika 2011. Utsikt mot Barcode fra Loenga. Foto: Kristin von Hirsch

Så sant som det er sagt. Siden tidenes morgen har ikke Bjørvika vært annet enn utilgjengelig industriområde for alle dem som har bodd i nærområdene. 

Og på et møte på DogA den 14. april, med overskrift ”Hvordan skape liv i fjordbyen”, var det Ellen de Vibe som fikk et klask av sin egen filipstadplan i form av et enkelt spørsmål fra den samme Oftedal.

”250 sider med til tider fullstendig utilgjengelig stoff, selv for en spesielt interessert arkitekt. Hvordan tror du det er for vanlige folk å lese disse sidene?”

De Vibe innrømmet at enkelt var det nok ikke, men la til med et skjevt smil at det fantes en åtte siders kortversjon (hva nå den vektlegger).

Hva betyr en slik uttalelse?

Det er da vi blir paranoide og iltre, alle vi som ikke er innafor. For hvorfor får jeg, som står på mailinglista til Oslo Plan og bygg en epost om orienteringsmøte for Havnepromenaden først tre og en halv time før møtet avholdes? Er det fordi jeg, dypest sett, ikke er velkommen? At enhver form for innspill eller medvirkning fra lekfolk egentlig er uønsket?

Ti år for sent. Er det ti år for sent? 
Er det fra nå av bare snakk om selvhevdende informasjonsmøter fra byggherrer og etater?

Planleggingsfasen for Bjørvikautbyggingen er over. Tomtevolumene og infrastrukturen er satt. Det skjedde for ti år siden. Vi vet derfor at det blir så og så mye av alt og vi vet hvor de store gateløpene skal gå. Men det er også veldig mye som ikke er bestemt, fordi gjennomføringsfasen for størsteparten av området ennå ikke er påbegynt! Det betyr for eksempel at ingen ennå vet hvordan alle de ”vanlige” byggene og gatene i Bjørvika kommer til å se ut. Ikke en gang arkitektene, for de har ikke tegnet dem enda. Og er det ikke med de helt ordinære husene som det er med hverdagene? At det er dem det er flest av?

Skal jeg driste meg til å tro at et engasjement fra befolkningen (meg og andre) fremdeles kan innvirke på alt det som gjenstår, altså på selve utformingen?

Bredt og tett? Høyt og hissig? Langt og smalt? Volumer kan jo anta alle mulige slags former … for ikke å snakke om alle rommene mellom husene, der vi skal møtes og bedrive byliv.

Sliten og lei sier du? Du var med på motstanden mot Barcode som ikke førte noen steds hen? Det sies at selv om etatenes svar på den massive motstanden mot Barcode var å snu det døve øret til, var visst ledelsen riktig så fornøyd med engasjementet fra byens befolkning. Det kan jo hende de har lært seg å høre etter også, siden sist.

Naivt? Eller et forsøk verdt?

Jeg fortsetter i alle fall med bloggen, og jeg begrenser engasjementet til Bjørvikautbyggingen, for det er den som angår meg mest. Den ligger utenfor døra mi. Så finnes det forhåpentlig andre og mer lommekjente som blander seg i både de store og små føringene som nå drar i gang på Filipstad.

Og så er det jo noe som heter dialog og samarbeid på tvers av grenser. Det er veldig moderne.

Foto: Kristin von Hirsch

Vinterminner fra Bjørvika

Foto: Kristin von Hirsch

Foto: Kristin von Hirsch

Foto: Kristin von Hirsch

Foto: Kristin von Hirsch

Vinterminner fra Bjørvika

Legg kveldsturen til den temporære broen mellom Sørenga og Operaen og se Barcode glitre
– før det er for sent.
Snart er den bygget inn.

Barcode og byen bak. Foto: Kristin von Hirsch

Foto: Kristin von Hirsch

Bort med Innvik, vekk med Borgen – om kulturvisjonære skadeverk i Bjørvika

Invitér til nybrottsarbeid i ”urørte omgivelser” og det er ingen ende på planer og visjoner. Dette gjelder også for kulturbygging, og nå er det Bjørvikas tur. Derfor: Ryddearbeid pågår. Alt skal vekk. Den nye byen bygges nemlig fra scratch.

Aktørene er mange, initiativene og interesseområdene likeså. Likevel: Noe har kulturvisjonærene til felles: Nybyggermentaliteten. Som om det intet fantes i Bjørvika før deres egen inntreden på arenaen.

Men hei! Selv om området er blanke ark og fargestifter for dere nybyggere, var det faktisk noen her før både kulturoppfølgingsprogrammet for Bjørvika og fjordbyplanen. Jeg snakker om den kulturen som allerede fantes, den kulturen som i årevis levde side om side med havnevirksomhet, containere, togspor og bilkøer. For, tro det eller ei, det lå allerede to godt innarbeidete kulturinstitusjoner i Bjørvika da ryddeaksjonen startet.

1: Innvik. 

Den vesle, frie teaterbåten som lå over ”gata” for Operaen. Der de serverte vafler til femten kroner, helt vanlig kaffe og en halvliter til femtilappen. Der de kjørte arrangementer non stop, hummer og kanari, og der de skiltet med byens billigste bed and breakfast – med beste ever utsikt til Operaen. Båten lå til kai midt i bråkete Bjørvika i ti år, og et øyeblikk var jeg fristet til å tro at den skulle få lov å fortsette å ligge der, som operaens nærmeste nabo og en herlig kontrast. 

Hvor naiv går det an å bli?

Selvfølgelig måtte den vekk. Ikke mye ble sagt om den saken, og det man får vite er at strenge brannforskrifter gjorde kål på eventyret. Jeg tror ikke på det. Hadde Oslo kommune med Fjordplanen i hånd ønsket videre liv for denne uregelmessigheten, ville båten vært reddet. Det ville ikke kostet stort heller. Sammenlignet med det pengesluket som kalles utredningsmillioner til Munch – eller akvarium, eller hva det nå blir til slutt: en knapp og et par glansbilder.

Innvik med utsikt til Operaen, og vice versa. Foto: Bernt Rostad

2: BORGEN. 

Borgen er det store firkantbygget som ligger i bakkant av vannspeilet i Gamlebyen. Det med en diger Aftenpostenreklame på toppen, som inntil nylig lyste neonblått i solnedgangen. Den 1. juli er det kroken på døra for den gamle industribygningen som i årtier har ruvet i ensom majestet i Bjørvika. Den ble bygget som jernbaneverksted, og de siste tjue årene har den rommet et vell av kulturarbeidere. Jeg nevner i fleng: atelierer for utallige kunstnere, øvingslokaler for hundrevis av band, og verksteder for en fantastisk samling nisjehåndverkere. 

Her har husleia gjort det mulig å eksistere, også for alle dem som sliter med å holde seg på riktig side av fattigdomsgrensa, men som likevel velger å skape og være del av den underskogen av smått og stort, stilrent og skranglete som må til for at et rikt kulturliv skal få blomstre. 

Det sies at man bare må rive Borgen for å få bygget de nye sporene til Follobanen. Jeg tror ikke på dem. Det er snakk om et par meter, og det er plass på andre siden av de eksisterende togskinnene også, der det ikke finnes en eneste forhistorisk ruin i grunnen.

Jeg skjønner det bare ikke. Hva er det som rir de styrende kulturvisjonærene? Har de latt seg rive med av utbyggerne og den urnorske kast skiten-mentaliteten? Eller blir de kneblet? Eller er de bare blinde? Hvorfor fjernes det som allerede finnes i stedet for å se potensiale og utvidelsesmuligheter – innlemme?

Fjorbydplanen av 2008, politikernes festtale for Oslos nye vannkant, lover mangfold, en tumleplass for alle osloborgere. Den preker om viktigheten av å løfte frem kontrastene, skape rom for det uventede – alt dette som viktige byggesteiner for det nye Bjørvika. Man går faktisk å langt som til å si at fravær av slike kvaliteter vil vitne om et mislykket byutviklingsprosjekt. 

Planen ser ikke ut til å være verdt papiret den er skrevet på. Innvik og Borgen var jo nettopp to slike kontraster til det strømlinjeformede og gjennomkalkulerte landskapet som er i ferd med å vokse frem, og de var stappfulle av all denne kulturen man snakker så mye om – helt av seg selv!

Borgen (Bispegata 12), et praktbygg av sitt slag, har huset kunstnere, musikere og nisjehåndverkere i tyve år. Foto: Kristin von Hirsch.

Tenk på en hage. En gammel, overgrodd og fraflyttet en. Den er din. Den ser forjævelig ut. Du har to alternativer.

Enten: Gyv løs med bulldozer og gravemaskin, planér ut og hell på med ny jord. Ansett en anleggsgartner eller dra til Plantasjen og fyll opp bilen med årets hagestandard.

Eller: Bi litt. Se hva som skjer i vårløysinga, se hva som skjer om høsten. Rykk opp, luk, vend jord, men sjekk for all del hva som finnes der nede under overflaten og la de områdene der noe skjer av seg selv få være i fred.

En gang i Drammen var jeg, full av iver over å få egen hage, klar for første alternativ. Gud hjelpe og trøste for noen planer jeg hadde. Heldigvis kom noe i veien. Hva det var husker jeg ikke, men det reddet de eldgamle peonbedene, sverdliljene og de nesten utdødde euriklene, som naboene ved senere anledninger stod i kø for å få avleggere fra. Det viste seg å være et voldsomt liv i ripsbusken også. Den trengte bare ørlitregranne stell.

Det tok ca syv år, akkurat så lenge man sier det tar for å anlegge en hage. Så da jeg flyttet, struttet den. De nye eierne elsket den. De elsket den for sin uforutsigbarhet, sin strukturerte ustruktur, for regnbuepaletten.

Smått fra super’n:

”Wasa har lansert nye mellommåltids-løsninger som du kan nyte uten dårlig samvittighet!”

– Å, jeg vet ikke det Wasa. Hvordan kan jeg nyte tre skjefuller eplepuré toppet med tre gram knekkebrødputer uten dårlig samvittighet når emballasjen består av:

- plastbeger (til eplepuré)

- aluminiumsdeksel over puréen

- plastlokk (til knekkeputer)

- plastdeksel over putene

- plast-engangsskje

- plastemballasje rundt skjeen

- pluss et tjukt og digert pappcover som holder de overnevnte bestanddeler sammen

???

Prisen per hundre gram kokt eple, tretti mikroskopiske knekkebrødputer og en haug søppel? 

KR 19,90!

Hvor ble det av mest mulig knekkis innhyllet i minst mulig emballasje, til en akseptabel pris?

Her kan du se en fin liten animasjon om søppel. Tittel : HOW TO DESTROY THE WORLD - "Rubbish"






ps. I Tyskland tar folk av emballasjen i butikken hvis de ikke ønsker den. Det har vissnok ført til redusert bruk av emballasje fra produsentenes side. Har hørt rykter om at det er lov her også, bare at vi nordmenn ikke driver med slikt – forbrukermakt altså. Vi bare tar det vi får og betaler hva det koster.

Fremtiden som aldri ble

Min far var fremtidsoptimist. En moderne mann, formet av den nye vestlige verden. Den som begynte å ta form etter 2. verdenskrig. Han leste og leste, om grensesprengende oppfinnelser, guders død, space. For ikke å snakke om det nye livet på jorden …

” Når du blir voksen, Kristin, har alle sin egen flygende tallerken, og vi slipper å lage mat, for all næring vi trenger får vi fra små firkanter med konsentrert energi.”

Herlig! Tenkte jeg. Slutt på lever og blodpudding, slutt på fiskegrateng og fortaustrasking. Jeg så for meg alle de små tallerkenfarkostene som suste rundt over hustakene. For ikke å snakke om hvordan jeg drømte meg bort i fremtidens kleskode, også inspirert av pappas malende forklaringer. Alle kom til å gå rundt i ettersittende drakter, i sølv eller hvitt, med innebygde støvletter. Og kanskje med glasskuler på hodet, hvis lufta ble for dårlig.

Jeg har vært voksen lenge nå. Er det rart jeg er skuffa?

Scannet fra bladet Illustrert Teknikk og Hobby for hele familien, nr. 9 - 1957. utgitt av Nasjonalforlaget. Teksten er som følger: "Det er en ganske alminnelig morgen i 1965. Husets herre har gjort seg ferdig med frokosten og morgenavisen og går nå ut på baksiden av sommerhuset der hans nye, hendige "plast-tallerken" venter for å bringe ham de vel 100 km inn til byen og kontoret. Naboen pleier å reise sammen med ham, og han er allerede på pletten. De hilser og veksler noen ord om været mens vår mann åpner en innfelt klaff i tallerkenens kropp ..." Og slik fortsetter det. Topphastighet: 165 miles per hour. 

Space age fashion fra sekstitallet.