Fremtiden som aldri ble

Min far var fremtidsoptimist. En moderne mann, formet av den nye vestlige verden. Den som begynte å ta form etter 2. verdenskrig. Han leste og leste, om grensesprengende oppfinnelser, guders død, space. For ikke å snakke om det nye livet på jorden …

” Når du blir voksen, Kristin, har alle sin egen flygende tallerken, og vi slipper å lage mat, for all næring vi trenger får vi fra små firkanter med konsentrert energi.”

Herlig! Tenkte jeg. Slutt på lever og blodpudding, slutt på fiskegrateng og fortaustrasking. Jeg så for meg alle de små tallerkenfarkostene som suste rundt over hustakene. For ikke å snakke om hvordan jeg drømte meg bort i fremtidens kleskode, også inspirert av pappas malende forklaringer. Alle kom til å gå rundt i ettersittende drakter, i sølv eller hvitt, med innebygde støvletter. Og kanskje med glasskuler på hodet, hvis lufta ble for dårlig.

Jeg har vært voksen lenge nå. Er det rart jeg er skuffa?

Scannet fra bladet Illustrert Teknikk og Hobby for hele familien, nr. 9 - 1957. utgitt av Nasjonalforlaget. Teksten er som følger: "Det er en ganske alminnelig morgen i 1965. Husets herre har gjort seg ferdig med frokosten og morgenavisen og går nå ut på baksiden av sommerhuset der hans nye, hendige "plast-tallerken" venter for å bringe ham de vel 100 km inn til byen og kontoret. Naboen pleier å reise sammen med ham, og han er allerede på pletten. De hilser og veksler noen ord om været mens vår mann åpner en innfelt klaff i tallerkenens kropp ..." Og slik fortsetter det. Topphastighet: 165 miles per hour. 

Space age fashion fra sekstitallet.