Den 26. september deltok jeg på et åpent seminar arrangert av Bjørvika utvikling. Tema for dagen var offentlige rom i byutviklingen - med utgangspunkt i allmenningene i Bjørvika.
Mange spørsmål på agendaen: Får folk i Oslo og Bjørvika gode offentlige rom? Blir byrommene en plass for alle? Eller blir det mye form og lite folk? Forsvinner de gode visjonene i realisering av planene?
Spørsmål som i høy grad angår Oslos befolkning. Vi var seks ”frie” sjeler der, resten tilhørte familien av involverte arkitekter, utbyggere, og statlige og kommunale byråkrater.
Vi møttes i Pwc-bygget i Barcode, første byggetrinn av Fjordbyen, noe som ga en forsmak på livet mellom husene i Oslos utvidelse mot verden. Det blåste godt den dagen, og mellom barkodene blåste det mer. På vei til lunsj i nabobygget treiv vinden tak og feide oss over et nymalt bygulv av hvite sirkler på rød bunn, klemt inn mellom flater av glass og stål rett til himmels.
Er det her vi skal boltre oss og samhandle? Er dette et av rommene mellom husene i vår nye fjordby, der Oslos borgere i mange generasjoner fremover skal ferdes og trives?
 |
| Byrom Barcode. Foto: KvH. |
Ord man blir lei – ord man av en eller annen grunn bare ikke orker høre: For min del er ordet serveringssteder.
For hva er vår tids nøkkel til det gode liv i byen? Når jeg hører utbyggerne forklare det kommende eller forsvare det allerede eksisterende blir jeg redd. Enerådende mantra er: Serveringssteder. Smokk opp et par serveringssteder i vindtunellen og lykken er fullkommen. For den urbane lykke – eller lykken generelt, er visst å konsumere. Da gjelder det å skape en illusjon om ferieliv langt fra byens ståk og mas. Det gjør man ved å fjerne rot og uorden og ellers alt som skaper byens puls, og erstatte det med en evighet av velfriserte kaipromenader pepret med serveringssteder. Så vidt jeg forstår kommer det ikke til å finnes en plass i det nye Bjørvika der man ikke kan få servert en varm kaffelatte, en herlig matbit eller en velfortjent pilsnerøl til hundre kroner, – alt mens de urbane barna iføres utleieredningsvester og sendes ut på kaikanten for å leke.
 |
| Sol og servering på Sørenga. Hentet fra www.urbika.com. |
For noen er dette sikkert flott. For mange andre er livet i en by mye mer, eller helt andre ting enn serveringssteder og joggepromenader.
Personlig tenker jeg at Vannspeilet i Gamlebyen rommet essensen av en slags vellykket urbanisme da det ble utformet. Snart vil stedet tilsvare plassen bak benkene i et sirkustelt. Man vet det skjer noe i forkant, men ser ingenting. Men den gang da; midt i kaos, mellom togskinner og ruiner, kunne man, helt gratis, ligge på en diger bystrand og slikke sol. Man kunne bade mens man observerte svette bilister i rushtidskø på vei til og fra, man hadde full utsikt til Hovedøya og fjorden. Masse lys og luft, og fra picnicteppet i ruinene kunne man også se kraner og containere – selveste havnevirksomheten. Bråkete, møkkete, dynamisk og fargerikt. Og for dem som jobbet på havna eller satt i bilene, var det også ganske fint å se dette yrende strandlivet midt i byens larm. Opplev, se, bli sett = puls.
Jeg er bare én, det finnes like mange ideer om et rikt byliv som det finnes mennesker i denne byen. Av den grunn har politikere og utbyggerne av den nye fjordbyen et ansvar. For den nye fjordbyen er Oslo, den er alles by, ikke en bydel, en ghetto.
 |
| Får folk i Oslo og Bjørvika gode offentlige rom? Foto: KvH. |
For første byggetrinn er vel toget allerede gått. Jeg ser konturer av en totalitær regi der alt er ferdig designet, ferdig ”pyntet” og hvor det gjennomgående refrenget er glatte, ugjennomtrengelige flater. Det loves flere serveringssteder, men hva med grønnsakhandleren, rammemakeren, stoffbutikken, lekeplassen, frisøren, skateparken, tippekiosken – alt dette småplukket vi mennesker faktisk finner både nødvendig og tiltrekkende? For ikke å snakke om rekreasjonslommene og gjemmestedene der man kan oppholde seg en hel dag uten å tvinges til å kjøpe noe som helst?
For de fremtidige områdene som ennå ikke er ferdig prosjektert og tegnet har jeg en bønn: Legg grunnen for sameksistens mellom alle typer mennesker her ute i vannkanten, og la den nye byen flettes forsvarlig sammen med alt det innenfor. Bygg smug og snarveier i stedet for sluser og bakvegger, la byromsekspertene få komme på banen, la dem få leke med utbyggere og arkitekter helt fra scratch i stedet for å bedrive dekorvirksomhet i etterkant. La folk få si sin mening. Vær modige, legg forholdene til rette for en dose kontrollert kaos. Regisser for spontan deltakelse, ikke bare konsum. Det er som med bøker og filmer, vi liker det når vi får være meddiktere i et landskap av kontrollert (en ramme av trygghet og forutsigbarhet) og ukontrollert (rom for personlig improvisasjon og delaktighet). Det er da ikke for sent?
 |
| Selvgjort er velgjort. Skateparken i Gamlebyen. Foto: KvH | | | | |
 |
| Selvgjort er velgjort. Brakkbygrenda i Gamlebyen. Et trivelig innslag i et ellers velregulert bybilde. Foto: KvH. |
Og politikere:
Lær av Drammen. La byutvikling bli et tverrpolitisk anliggende basert på en felles utarbeidet visjon. Slik blir det lettere å legge en kurs og holde både den, utbyggerne og dere selv i øra de årtiene det vil ta å ferdigstille vår nye vannkant. Og husk at byens innbyggere ikke er en ensartet flokk.
 |
| Blir byrommene en plass for alle? Foto: KvH |
Og hva med folkets stemme? Nå mens det bygges? Hvorfor var vi bare fem ”frie sjeler” i salen denne forblåste formiddagen? Seminaret, som var både innholdsrikt og tankevekkende, var et forsøk på å rette opp i ubalansen, og arrangørene lurte på hva de skulle gjøre for å nå ut. For engasjementet er jo der…
Forslag: Kanskje kunne utbyggere og andre impliserte (for eksempel Plan og bygg, byrådet, arkitektfirmaene osv) i fellesskap opprette et permanent, temporært informasjonssenter, og så la dette senteret blir oppsamlingsplassen for dialog mellom de impliserte og byens befolkning? Et slikt senter kan ha full oversikt over og veilede i alt vedrørende både fremdrift og omveier i bjørvikautbyggingen i årene som kommer. Her kan også alt som er av folkemøter, vanlige møter og seminarer annonseres – uansett arrangør. Med andre ord: Oversikt. Åpenhet.
Jeg vil tro at det ikke bare er befolkningen som vil nyte godt av et slikt tiltak. For utbyggerne vil det også være gull verdt å ha Oslos borgere med på lasset i den årelange, nitide prosessen det er å drive byutvikling. Som symbolske medeiere. Det vil, om ikke annet, gi oss en følelse av å få delta i utformingen av egen by. Og det vi føler vi eier, det bruker vi. Det vi føler eierskap til, det steller vi pent med.
 |
| Det vi føler eierskap til. det steller vi pent med. Fra Skateparken i Gamlebyen. Foto: KvH. |
Så forsto jeg. Det har med tid å gjøre. Alder. Jeg er i ferd med å bli gammel! Det er de yngre generasjonene som styrer mediebildet, og deres hukommelse er ikke lenger enn min. Vi husker vår egen tid, og i 87 var disse journalistene og meglerne og finansanalytikerne antakelig småtasser uten interesse for annet enn det som skjedde innen deres begrensede synsfelt. Som jeg var det en gang for lenge siden og mine foreldre før det. Det forstemmende er at vi fortsetter på samme viset, i vår egen boble. Det hjelper ikke at vi har historiebøkene, tradisjonene, kulturen, og nå også internettet.
