Facebook Memorial

Forleden fikk jeg en ny venn, og fant en gammel.

Sist jeg så dem begge var på A-hus. Det var i fjor, på forsommeren. Naturen var sprekkeferdig, trærne så lodne de bare kan være på den tiden av året. Willy lå i enerom og var så slank at han nesten ikke syntes i sengen. Heldigvis var øynene de samme – og stemmen.

Etter et ultrakort referat av sykdomsforløpet var det fremtiden vi snakket om. Bare den. Om han kanskje kunne være konsulent på 60-tallsforedraget jeg skulle holde i Bergen studentsamfunn i slutten av august?

Veldig gjerne.

Så kom Henning på besøk, og jeg fikk en ny venn, som jeg aldri traff igjen siden det var Willy som var limet. For Willy gikk videre den sommeren, til tross for avtalt konsulentoppdrag. Og Henning? Jeg husket ikke etternavnet hans.

Det er rart når folk forsvinner, for det er bare fysisk, så jeg tok med meg Willy til Bergen som mental support. Og hver gang jeg passerer en av de mange kafeene der vi drakk svart traktekaffe og snakket om prosjekter, ser jeg ham. 

Henning befant seg bare ett sted i min bevissthet; ved Willis sykeleie på A-hus – til han fant meg på Facebook og vi ble venner på ny. Da jeg skrev til ham, gled blikket mitt ut på høyresiden av skjermbildet:

”Kanskje du kjenner denne mannen? Dere har mange felles venner”, sa Facebook, og foreslo en venneforespørsel.

Men du er jo død Willy! Hva gjør du her?

Først gikk jeg til billedgalleriet, så til veggen. Siste post: 24. mars 2011: ”Zappa har det fint, Willy J ” med bilde av Zappa, Willys hund.

Nye utilsiktede Facebook-funksjoner … plutselig en virtuell minnepark for en venn som har forlatt jordskorpen med kontoen hengende uoppgjort. Et sted jeg kan tjore noen av de løse trådene jeg har båret rundt på, kanskje legge inn en hilsen i form av noen bokstaver som fragmenteres til nuller og enere og slynges ut i rommet?

Bak de forsiktige henvendelsene adressert til en som ikke lenger er, kan jeg lese hilsenene som raste inn da døden var et faktum. Og enda lenger bak … ja, der er du, Willy. På Facebook. Et års aktivitet. Fra nølende, til sikrere, og etter hvert i full sving – på Willy-vis.

Gjensyn. Så fint. Takk!

D6 - beistet ingen snakker om

Mens diskusjonene går rundt Lambda og barkodene svinger seg opp, er det en del av bjørvikautbyggingen det har vært helt stille om – så langt. Jeg snakker om den delen av Lohavn som ligger inntil Ekebergåsen. 
Jeg elsker modeller og bilder av modeller, så da nabolaget, altså byen bak, fikk en informasjonsfolder fra Hav eiendom og Dnb Nor i posten en gang i 2009, satte jeg meg til med folder og nettilgang. Å, hvor rent og lyst og tilforlatelig alt ser i fugleperspektiv og i modellutgave… helt til blikket styrte mot høyre, mot luftetårnene for Bjørvikatunellen, og falt på det området som blant de innvidde går under navnet D6.

Dette er D6

Jeg kvapp. Den klossen måtte da være det største bygget i hele Bjørvika? Og plassert på tvers! Ikke sett fra Operaen og Munch-museet selvfølgelig, men sett fra Gamlebyen ligger den på tvers.

Dagen etter fotograferte jeg rommet mellom luftetårnene sett fra forskjellige steder der folk ferdes. Så lagde jeg en før-og-etter-montasje. Den kunne kanskje vært prydet med vinduer og en knekk eller bue for å dempe mastodontpreget, men volum er volum, og forskjønnelse er det andre som tar seg av i denne sammenhengen.

Her følger montasjen:

Fakta om D6

Eier av tomta er Oslo Havn KF. Etter all sannsynlighet styres utviklingen av tomta av havnas datterselskap for Bjørvika-eiendommer, HAV Eiendom AS.

På side 12 i byromsprogrammet man finner hos Hav eiendom og hos Plan- og bygningsetaten vedrørende Lohavn/Loallmenningen, står det at D6 kommer til å bli på mellom 10 og 17 etasjer. 

Videre er den merket med +40, og tekst som følger: Blandet bruk: forretning, kontor, hotell, bevertning, allmennyttig formål (kultur, undervisning, idrett, serviceanlegg) og garasjeanlegg. 

Maks tillatt utnyttelse: 46.600 m2

Tomtearealet er på 4800 m2. Det vil si: Hvis hele tomta fylles med bygningsmasse, ender vi opp med en fortettet mastodont på minimum ti etasjer. Hvis det skal være en stripe rundt, med parkering og forau osv, kommer vi fort opp i noen etasjer ekstra.

Til sammenligning:

Havnelageret er på 40.000 kvm i 11 etasjers høyde.

Posthuset er på snaut 51.000 kvm i 26 etasjers høyde.

Vi snakker altså om et bygg på størrelse med Havnelageret, antakelig en god del større. Siktlinjer? Fjordfølelse?

På baksiden av D6, altså på den siden som vender inn mot Middelalderparken og Gamlebyen, finner vi utluftningen til Bjørvikatunellen. På grunn av at Vegvesenet ikke har tatt seg bryet med å filtrere utslippene fra de 130 000 bilene som kommer til å passere i tunellen hvert døgn, vil det bli et problem med luftforurrensning i Lohavn, og også i omegn = Gamlebyen.

Jeg funderer på om denne kolossen er så gigantisk og kompakt fordi den slik vil virke som et skjold og gi bedre luft for dem som skal bo i forkant, altså i selve fjordbyen. Men igjen, hva med dem bak? Det blir rekreasjonsområdet Middelalderparken og alle beboerne innover i Gamlebyen som da, i tillegg til en mur, får all den dårlige luften.

Oslo er kjent for dårlig luft, selv uten mur, særlig vinterstid. Hvordan blir det når den nye fjordbyen reiser seg – fra Ekebergåsen til Operaen, og forhindrer, ikke bare sikt og sol og følelse av fjord, men også luftgjennomstrømningen fra fjorden?

Det sies det tar minimum syv år å anlegge en hage. Hvordan er det med byer? En ting er i alle fall sikkert: Det vi bygger nå skal vi leve med i mange hundre år fremover.

Til sist legger jeg ved et bilde av 60-tallets storstilte planer for et nytt Grünerløkka. Alt skulle rives for å gi plass til dette. Noen som er glade for at noen bjeffet?

Sakset fra Østkantavisa, 9.des 2010 - fra den faste spalten der Leif Gjerland forteller om Oslo østkant.

Bjørvika, hva skjer'a?

I går var det folkemøte i Havnelageret. Det handlet om Bjørvikas fremtid. Tidsramme: en og en halv time.

Fv: Jørn Holme, Åse Anna Markussen, Tone Hellevik Dahl, Anne Sigrid Hamran. Foto: KvH

Hvis man med folkemøte mener mulighet for kommunikasjon mellom folket og de som tar avgjørelsene, er en og en halv time latterlig kort. Det rekker så vidt til at paneldeltakerne får meddelt sine standpunkt. Interessant i og for seg, men er det ikke mer hederlig å kalle det et informasjonsmøte med mulighet for korte plenumsspørsmål fra salen? (Må si det svingte litt mer av folkemøtet i Gamlebyen skole sist vinter.)

Så hva skjedde? Folket fikk høre at det var sprik i standpunktene om dette og hint (omtrent det eneste vi allerede vet helt sikkert), folket klappet høflig etter alle innleggene og mest for Åse, folkets egen representant, og til sist stilte syv av folket veloppdragent sine korte spørsmål.

Fv: Tone Hellevik Dahl, Anne Sigrid Hamran, Carl Otto Ellefsen. Foto: KvH

Det viktigste spørsmålet denne gangen – fordi det tilførte noe nytt (i alle fall for meg), ble for øvrig ikke besvart av andre enn rektor Ellefsen, selv om det var det eneste spørsmålet alle paneldeltakerne fikk mulighet til å svare på.

Spørsmålet handlet om Jernbaneverkets rolle i utbygningen. Hvor var Jernbaneverket da byplanleggingsprosessen startet? Ville det ikke vært fornuftig å ha dem med hele veien siden Bjørvika i stor grad består av togskinner som på sikt skal fordobles og muligens legges under jorden, muligens ikke? Massevis av potensiell arealutnyttelse som kunne inngå i helheten? Slike ”detaljer” må jo sies å være viktig for det store og langsomme puslespillet en visjonær og ansvarsfull byutviklingsprosess er?

Svaret fra arkitekten i panelet bekreftet det vi alle tenker; at dette er økonomisk og politisk spill av høyeste klasse. Eks: For å ende med en størst mulig arealutnyttelse og fortetting er det bra å ta en ting av gangen. Hvis området ble sett under ett fra starten, ville man kanskje bedt om en park der sentralstasjonens spor nå bretter seg ut på bakkenivå. Det blir det vanskelig å be om senere, når alle har fått sitt, bare ikke Jernbaneverket. Alle vet, sa arkitekten, at fortetting i etapper fører med seg én ting – mer fortetting.

Bård Folke Fredriksen og Jørn Holme. Foto: KvH

Et annet lite innblikk i økonomisk og politisk rollespill fikk vi også igjennom paneldeltakernes gjentatte spørsmål til Jørn Holme om hva Kongsbakken har å gjøre med Lambda. Det ser ut til at alle har problemer med å fordøye riksantikvarens ståsted om at Lambda i utgangspunktet ikke er ok fordi det er for høyt og brautende, men at det blir ok hvis han får sin vilje med en bredere anlagt Kongsbakken-allmenning.

Han svarte ikke på det.

Jeg vil gjøre et forsøk. Handler ikke dette om kompromisser? Om å gi og ta? Det som også kan kalles politisk hestehandel? Jeg vet det ideelt sett ikke skal være slik, jeg vet at politikk skal være renhårige og rettlinjede handlinger – åpne prosesser. Men sånn er jo ikke virkeligheten?

Skal man først begynne å rote i den haugen er vel strengt tatt ikke Holme den eneste som skal til observasjon? Jeg vil heller si: Mannen kommer fra PST. Han har jobbet midt i grumset. Han kjenner spillet – og takk for det! Det blir kanskje bare litt upassende når det gjelder Riksantikvaren, for så langt min (og kanskje også andres) historiske bevissthet strekker seg har vi aldri tidigere hatt en så proaktiv riksantikvar. Riksantikvaren har først og fremst handlet på etterskudd, på vegne av det allerede bestående – som en streng, men veloppdragen oppasser. Holme er kanskje ikke fullt så from. Det er det mange som liker dårlig.

Paneldeltakere: 

To politikere (Bård Folke Fredriksen fra H og Tone Hellevik Dahl fra Ap) , en representant for grunneiere og utbyggere (Anne Sigrid Hamran), en rektor for arkitekter (Carl Otto Ellefsen), en representant fra bydel gamle Oslo  (Åse Anna Markussen) og en riksantikvar (Jørn Holme).

Ansvarlige for møtet: Dagbladet og Norsk Form.