26.04.2011

Facebook Memorial

Forleden fikk jeg en ny venn, og fant en gammel.
Sist jeg så dem begge var på A-hus. Det var i fjor, på forsommeren. Naturen var sprekkeferdig, trærne så lodne de bare kan være på den tiden av året. Willy lå i enerom og var så slank at han nesten ikke syntes i sengen. Heldigvis var øynene de samme – og stemmen.
Etter et ultrakort referat av sykdomsforløpet var det fremtiden vi snakket om. Bare den. Om han kanskje kunne være konsulent på 60-tallsforedraget jeg skulle holde i Bergen studentsamfunn i slutten av august?
Veldig gjerne.
Så kom Henning på besøk, og jeg fikk en ny venn, som jeg aldri traff igjen siden det var Willy som var limet. For Willy gikk videre den sommeren, til tross for avtalt konsulentoppdrag. Og Henning? Jeg husket ikke etternavnet hans.

Det er rart når folk forsvinner, for det er bare fysisk, så jeg tok med meg Willy til Bergen som mental support. Og hver gang jeg passerer en av de mange kafeene der vi drakk svart traktekaffe og snakket om prosjekter, ser jeg ham. 
Henning befant seg bare ett sted i min bevissthet; ved Willis sykeleie på A-hus – til han fant meg på Facebook og vi ble venner på ny. Da jeg skrev til ham, gled blikket mitt ut på høyresiden av skjermbildet:
”Kanskje du kjenner denne mannen? Dere har mange felles venner”, sa Facebook, og foreslo en venneforespørsel.
Men du er jo død Willy! Hva gjør du her?

Først gikk jeg til billedgalleriet, så til veggen. Siste post: 24. mars 2011: ”Zappa har det fint, Willy J ” med bilde av Zappa, Willys hund.

Nye utilsiktede Facebook-funksjoner … plutselig en virtuell minnepark for en venn som har forlatt jordskorpen med kontoen hengende uoppgjort. Et sted jeg kan tjore noen av de løse trådene jeg har båret rundt på, kanskje legge inn en hilsen i form av noen bokstaver som fragmenteres til nuller og enere og slynges ut i rommet?


Bak de forsiktige henvendelsene adressert til en som ikke lenger er, kan jeg lese hilsenene som raste inn da døden var et faktum. Og enda lenger bak … ja, der er du, Willy. På Facebook. Et års aktivitet. Fra nølende, til sikrere, og etter hvert i full sving – på Willy-vis.

Gjensyn. Så fint. Takk!

3 kommentarer:

  1. Kathrine Karlsen5. mai 2011 kl. 12:34

    Nå trillet en tåre! Han er savnet av så mange.

    SvarSlett
  2. Vil bare meddele at jeg har lest: fint å lese selv om jeg ikke kjenner noen av personene

    SvarSlett
  3. Nydelig å høre når noen fortsatt blir like mye elsker etter døden som levende, og at det kan føre sammen nye venner for livet.

    SvarSlett