03.07.2011

Lyd og ulyd


Foto: KvH
En gang rundt år 2000 flyttet jeg inn i et gammelt boligstrøk i nærheten av en tilårskommen riksvei. Den heter Riksveg 119 og går fra Drammen til Svelvik – i smale svinger langs Drammensfjorden. I salgsdokumentene for huset fra 1870 stod det: ”Huset ligger i stille og rolig strøk”, og i skjemaet der forrige eier svarer på spørsmål, svarte de ”nei” på spørsmål om det fantes sjenerende støy i eller omkring boligen.
Jeg trodde altså jeg flyttet til et rolig strøk. Slik var det ikke. For det skulle vise seg at bilene suste langs denne riksveien døgnet rundt. Aldri kø, men jevnt og trutt, uten stopp. I gjennomsnitt 12 000 biler  per 24 timer. Jevnt fordelt betyr det en bil hvert åttende sekund. Ti prosent, altså 1200 av kjøretøyene (ca 50 pr time) var digre trailere som fraktet gud vet hva til gud vet hvor. Jeg har aldri, verken før eller siden, bodd i et så bråkete område, og det sier ikke lite, for jeg vokste opp i Oslo i krysset Kirkeveien/Blindernveien. Siden bodde jeg i Toftesgate på Grünerløkka mens tungtransporten fremdeles dundret gjennom byen akkurat der, og nå bor jeg i Gamlebyen, mellom motorveier, tog, trikker og busser. Jeg kjenner byens larm, hjertet mitt stopper ikke på grunn av hvinende godstogbremser. Men altså… 12 000 biler … vroom, vroom, vroom, vroom, og et kjempedigert WROOOM... tett på … natt og dag. Var det stille i over ti sekunder begynte jeg å vente på neste vroom. Vi åpnet aldri vinduene mot veien.

Jeg prøvde å gå rettens vei. Mitt ”Ut av byen-prosjekt” – som skulle akkompagneres av fugleskvalder, humlesurr, vind og bølgeskvulp, viste seg å være et støyhelvete ... De hadde løyet i salgsdokumentene!
Selv om akustikkspesialisten målte et døgngjennomsnittlig desibelnivå langt over grensa for akseptabelt, endte jeg opp med å betale motpartens saksomkostninger. For det er visst vist både lov og helt legitimt å lyve i salgsøyemed. Hvis det var så viktig med det rolige strøket, burde jeg visstnok sjekket selv. Tatt meg tid til å sitte utenfor huset noen dager og kvelder, hørt skikkelig etter.

Hvorfor opplevde jeg bilstøyen i Drammen som så ille? En grunn kan være at jeg i mellomtiden hadde bodd i idylliske parknære strøk midt i tjukkeste byen. En annen kan være forventningene. Forventningene om koselig gammelt hus med hage i ”stille og rolig strøk.”



Foto: KvH
juni 2011: Feriedager på en liten gresk øy i Egeerhavet. Destinasjon nennsomt utvalgt etter timer med dypgranskning.  Vi er fulle av forventning – om sol og sus fra bølger, vind og sirisser. Lekkert hotell, med fantastisk utsikt over stranden og havet fra absolutt overalt, også fra svømmebassenget. Et perfekt basseng er det, blått og innbydende. De fleste gjestene er voksne mennesker. Sånne som vil lese, spise godt, sole, gå tur… hva vet jeg ... så avgjort ikke i nær familie med ”hva skjer’a”-folket. Så jeg legger meg til ved bassengkanten, lar blikket følge svalenes flukt over himmelen, åpner den lenge etterlengtete romanen jeg skulle lest for hundre år siden… akkompagnert av … nei, ikke vinden og havets sus, men hjernedød musak på full guffe!
Dunk, dunk, dunk, dunk… Jeg liker musikk, det er kanskje derfor jeg reagerer? Fordi jeg ikke klarer å stenge det ute, dette masseproduserte rælet som kalles musikk og invaderer hver minste krok av hjernen. Kan ikke lese. Kan ikke tenke. Grrrrrrr.
Sure gamle kjerringa holder ut en time, før jeg høflig spør jenta i baren om det er mulig å dempe lydinvasjonen. Og jada, den dempes, men det tar ikke mange minuttene før dunkene igjen gir gjenlyd i bassengflisene. Suset fra vinden i trærne, lyden av mennesker som svømmer og snakker? Glem det. Bare en evigvarende flodbølge av faen i helvetes hersens lydsøppel…
Men vi gjør ikke noe, vi tjue i solsengene. Jeg har på følelsen at vi alle tenker: ”Det kan jo hende det bare er meg som ikke fikser dette” . Så vi holder ut.

Dagen etter går vi til stranda i stedet ... for å oppleve det samme. Hver kiosk sitt eget lydspor må vite. Og vindens vendinger bestemmer hvilke søppeldunk vi får høre. Det eneste vi aldri hører er omgivelsene.



Foto: Wikipedia Commons
Jeg har akkurat lest om den på BBC: Den kalles Waterboat man – tege, eller buksvømmer på norsk. Du ser den ofte i stille dammer eller i lite brukte svømmebassenger. Den kan løpe på vannet, men stort sett svømmer den rundt nede på bunnen – og når den kaller på en make gjør den det ved å gni penisen sin mot magen slik at friksjonen skaper lyd. Ikke bare litt lyd. Den er, størrelsen tatt i betraktning, den skapningen på planeten som lager mest lyd. 90 desibel klarer den lille kroppen å produsere. Fabrikknivå – bare ved å gni penisen mot magen…
Det får meg til å tenke på disco, kjøttmarked, og på alle de pur unge av arten menneske som verden over råner rundt i kjøredoningene sine, utstyrt med anlegg som ofte overgår bilen i pris, og blæster sjokkbølger ut over alle forbipasserende i håp om å lokke til seg en passende make. Jo høyere jo bedre.
Greit nok. Paringslek er paringslek, og er vi ikke i stand til å skape det som må til ved egen hjelp må vi ta andre teknikker i bruk. (Før i tiden sang trubadurene utenfor jomfruburene.) Men hva er vitsen her ved svømmebassenget hvor jeg befinner meg sammen med et dusin par som for lengst har gjort unna formeringen?

Jeg vet ikke hvordan det er i Hellas, men etter norsk lov er støy definert som forurensning. Men hvem definerer hva som er støy? Når blir lyd til støy?
Man kan kanskje definere støy som nærvær av uønsket lyd? I så fall; hvem skal definere hva som er uønsket lyd?

Biltrafikk, flytrafikk, helikoptre, anleggsarbeid… Selv om det er lov å lyve om graden av denne typen lyd i salgsøyemed, vil de fleste enes om at for mye blir støy, men hva med musikk? Siden smaken er som baken vil jeg si at musikk i våre felles rom utvilsomt kan oppleves som støy. Likevel: Musikk pumpes ut i alle butikker. Det finnes ikke den pub eller kaffebar med respekt for seg selv som ikke holder et jevnt musikkøs dagen igjennom. Noen går så langt at de plasserer høyttalere i gata utenfor – for å signalisere hvem de er lissom, lokke folk til seg… Jeg vet også at mange mennesker ikke kan eksistere uten sitt personlige lydteppe. Dem om det, men ikke brett det over meg og!

Hva vannbåtmennene angår: Hadde de unisont og uavbrutt brølt ut sine nitti paringsdesibel, ikke under vann, men på overflaten, hadde vi antakelig utryddet dem på flekken.

1 kommentar:

  1. Lyd og ulyd .

    Morsomt skrevet og tatt på kornet. Også jeg flyttet til Drammen i håp om idyllisk fred og fordragelighet. Akk og ve - Drammensere må ha en annen oppfatning av livet i byen enn oss andre dødelige fra Oslo og omegn.. Er du glad i støy , all slags støy og forvent nå ikke hjelp i ufreden - ja, da er Drammen rette stedet ..

    SvarSlett