Fett fra fortiden

I 1991 kjøpte jeg leielighet på Bislet. På innsiden av sikringsskapsdøra hang en overlevning fra forrige eier; et utklipp fra et blad. Det var mørkegult av elde, trykket på grovt etterkrigspapir. Ut fra fotografiet kunne det tidfestes til femtitall. Overskriften på artikkelen: Fett skal fett fordrive.

Og under stod det, sort på gult, at skulle man som voksen kvinne noensinne bli kvitt det overflødige fettet, var det bare én ting å gjøre: lange innpå med mer fett. Smør, krem, koteletter med fettrand, delfiakake … you name it, og på femtitallet var det ennå ikke noe som het bra eller dårlig fett. Fett var fett. Punktum.

Hver gang en av de gamle sikringene gikk leste jeg artikkelen med skrekkblandet fryd. Det var midt i høykarbo-tidsalderen, da en hver kostholdsinteressert med gangsyn og vett kunne fortelle deg at et riktig og vektregulerende kosthold skulle bestå av seksti prosent korn,grønt- og rotfruktskarbo, tretti prosent protein og ti prosent fett. For sånn var sammensetningen i kroppen vår. Jeg så for meg disse damene som gasset seg i fett, og når noen kom på besøk, viste jeg utklippet fram til allmenn forlystelse. Men det var ikke attraksjonsverdien som var hovedgrunn til at jeg lot fetthyllesten henge. I bunn og grunn handlet det om å minne meg selv på at alt går i bølger og at hukommelsen er kort.

En ny påminnelse fikk jeg i 2009, da den alvorlige globale finanskrisa vi befinner oss i var et faktum. Den fikk navnet resesjon, og verdens befolkning ble oppfordret til å kjøpe mer, for bare sånn kunne vi redde oss selv fra avgrunnen. Her på oljeberget stagnerte boligprisene i noen måneder. De gikk sågar noen prosentpoeng ned. Meglerne var fra seg og journalistene intervjuet dem og konstaterte at “aldri har den norske økonomien vært hardere rammet”. Samtidig var kafeene fulle av mennesker som drakk og spiste til den store gullmedalje, og på Ikea gikk livet sin vante gang. Og så skjøt pilene på boligmarkedets salgsbarometre igjen oppover.

I mitt stille sinn tenkte jeg: Hvordan kan mediene behandle denne krisen som ”den eneste ene”? Har de til og med glemt den nærmeste – jappebobla som sprakk i 87 og gjorde det mulig å handle julegaver til opphørssalgspris i alle butikker (de som fremdeles ikke hadde gått konkurs) året rundt? For ikke å snakke om boligprisene som i løpet av få år ble mer enn halvert, så jeg i 1991 fikk en leilighet på Bislet nesten gratis, også etter datidens forestillinger om prisnivåer?

Så forsto jeg. Det har med tid å gjøre. Alder. Jeg er i ferd med å bli gammel! Det er de yngre generasjonene som styrer mediebildet, og deres hukommelse er ikke lenger enn min. Vi husker vår egen tid, og i 87 var disse journalistene og meglerne og finansanalytikerne antakelig småtasser uten interesse for annet enn det som skjedde innen deres begrensede synsfelt. Som jeg var det en gang for lenge siden og mine foreldre før det. Det forstemmende er at vi fortsetter på samme viset, i vår egen boble. Det hjelper ikke at vi har historiebøkene, tradisjonene, kulturen, og nå også internettet.

Hver tid sin ”verste krise ever”, hver tid sitt ”beste band ever”, hver tid sin mest ”revolusjonerende diett ever”.

Den virkelige hukommelsen lever aldri lenger enn et menneske, og knapt nok det. Har du ikke opplevd det selv, husker du det ikke, og for den som forstår å benytte seg av dette faktum ligger verden åpen. Fett skal fett fordrive.

Byen vokser - oktoberkveld på Sørenga

Foto: KvH

Foto: KvH

Foto: KvH

Foto: KvH

Foto: KvH

Foto: KvH

Bjørvika – ferdig servert?

Den 26. september deltok jeg på et åpent seminar arrangert av Bjørvika utvikling. Tema for dagen var offentlige rom i byutviklingen - med utgangspunkt i allmenningene i Bjørvika.


Mange spørsmål på agendaen: Får folk i Oslo og Bjørvika gode offentlige rom? Blir byrommene en plass for alle? Eller blir det mye form og lite folk? Forsvinner de gode visjonene i realisering av planene?

Spørsmål som i høy grad angår Oslos befolkning. Vi var seks ”frie” sjeler der, resten tilhørte familien av involverte arkitekter, utbyggere, og statlige og kommunale byråkrater.

Vi møttes i Pwc-bygget i Barcode, første byggetrinn av Fjordbyen, noe som ga en forsmak på livet mellom husene i Oslos utvidelse mot verden. Det blåste godt den dagen, og mellom barkodene blåste det mer. På vei til lunsj i nabobygget treiv vinden tak og feide oss over et nymalt bygulv av hvite sirkler på rød bunn, klemt inn mellom flater av glass og stål rett til himmels. 

Er det her vi skal boltre oss og samhandle? Er dette et av rommene mellom husene i vår nye fjordby, der Oslos borgere i mange generasjoner fremover skal ferdes og trives?

Byrom Barcode. Foto: KvH.

Ord man blir lei – ord man av en eller annen grunn bare ikke orker høre: For min del er ordet serveringssteder.

For hva er vår tids nøkkel til det gode liv i byen? Når jeg hører utbyggerne forklare det kommende eller forsvare det allerede eksisterende blir jeg redd. Enerådende mantra er: Serveringssteder. Smokk opp et par serveringssteder i vindtunellen og lykken er fullkommen. For den urbane lykke – eller lykken generelt, er visst å konsumere. Da gjelder det å skape en illusjon om ferieliv langt fra byens ståk og mas. Det gjør man ved å fjerne rot og uorden og ellers alt som skaper byens puls, og erstatte det med en evighet av velfriserte kaipromenader pepret med serveringssteder. Så vidt jeg forstår kommer det ikke til å finnes en plass i det nye Bjørvika der man ikke kan få servert en varm kaffelatte, en herlig matbit eller en velfortjent pilsnerøl til hundre kroner, – alt mens de urbane barna iføres utleieredningsvester og sendes ut på kaikanten for å leke.

Sol og servering på Sørenga. Hentet fra www.urbika.com.

For noen er dette sikkert flott. For mange andre er livet i en by mye mer, eller helt andre ting enn serveringssteder og joggepromenader. 

Personlig tenker jeg at Vannspeilet i Gamlebyen rommet essensen av en slags vellykket urbanisme da det ble utformet. Snart vil stedet tilsvare plassen bak benkene i et sirkustelt. Man vet det skjer noe i forkant, men ser ingenting. Men den gang da; midt i kaos, mellom togskinner og ruiner, kunne man, helt gratis, ligge på en diger bystrand og slikke sol. Man kunne bade mens man observerte svette bilister i rushtidskø på vei til og fra, man hadde full utsikt til Hovedøya og fjorden. Masse lys og luft, og fra picnicteppet i ruinene kunne man også se kraner og containere – selveste havnevirksomheten. Bråkete, møkkete, dynamisk og fargerikt. Og for dem som jobbet på havna eller satt i bilene, var det også ganske fint å se dette yrende strandlivet midt i byens larm. Opplev, se, bli sett = puls.

Jeg er bare én, det finnes like mange ideer om et rikt byliv som det finnes mennesker i denne byen. Av den grunn har politikere og utbyggerne av den nye fjordbyen et ansvar. For den nye fjordbyen er Oslo, den er alles by, ikke en bydel, en ghetto.

Får folk i Oslo og Bjørvika gode offentlige rom? Foto: KvH.

For første byggetrinn er vel toget allerede gått. Jeg ser konturer av en totalitær regi der alt er ferdig designet, ferdig ”pyntet” og hvor det gjennomgående refrenget er glatte, ugjennomtrengelige flater. Det loves flere serveringssteder, men hva med grønnsakhandleren, rammemakeren, stoffbutikken, lekeplassen, frisøren, skateparken, tippekiosken – alt dette småplukket vi mennesker faktisk finner både nødvendig og tiltrekkende? For ikke å snakke om rekreasjonslommene og gjemmestedene der man kan oppholde seg en hel dag uten å tvinges til å kjøpe noe som helst?

For de fremtidige områdene som ennå ikke er ferdig prosjektert og tegnet har jeg en bønn: Legg grunnen for sameksistens mellom alle typer mennesker her ute i vannkanten, og la den nye byen flettes forsvarlig sammen med alt det innenfor. Bygg smug og snarveier i stedet for sluser og bakvegger, la byromsekspertene få komme på banen, la dem få leke med utbyggere og arkitekter helt fra scratch i stedet for å bedrive dekorvirksomhet i etterkant. La folk få si sin mening. Vær modige, legg forholdene til rette for en dose kontrollert kaos. Regisser for spontan deltakelse, ikke bare konsum. Det er som med bøker og filmer, vi liker det når vi får være meddiktere i et landskap av kontrollert (en ramme av trygghet og forutsigbarhet) og ukontrollert (rom for personlig improvisasjon og delaktighet). Det er da ikke for sent?

Selvgjort er velgjort. Skateparken i Gamlebyen. Foto: KvH

Selvgjort er velgjort. Brakkbygrenda i Gamlebyen. Et trivelig innslag i et ellers velregulert bybilde. Foto: KvH.

 

Og politikere: Lær av Drammen. La byutvikling bli et tverrpolitisk anliggende basert på en felles utarbeidet visjon. Slik blir det lettere å legge en kurs og holde både den, utbyggerne og dere selv i øra de årtiene det vil ta å ferdigstille vår nye vannkant. Og husk at byens innbyggere ikke er en ensartet flokk.

Blir byrommene en plass for alle? Foto: KvH

Og hva med folkets stemme? Nå mens det bygges? Hvorfor var vi bare fem ”frie sjeler” i salen denne forblåste formiddagen? Seminaret, som var både innholdsrikt og tankevekkende, var et forsøk på å rette opp i ubalansen, og arrangørene lurte på hva de skulle gjøre for å nå ut. For engasjementet er jo der…

Forslag:  Kanskje kunne utbyggere og andre impliserte (for eksempel Plan og bygg, byrådet, arkitektfirmaene osv) i fellesskap opprette et permanent, temporært informasjonssenter, og så la dette senteret blir oppsamlingsplassen for dialog mellom de impliserte og byens befolkning? Et slikt senter kan ha full oversikt over og veilede i alt vedrørende både fremdrift og omveier i bjørvikautbyggingen i årene som kommer. Her kan også alt som er av folkemøter, vanlige møter og seminarer annonseres – uansett arrangør. Med andre ord: Oversikt. Åpenhet.

Jeg vil tro at det ikke bare er befolkningen som vil nyte godt av et slikt tiltak. For utbyggerne vil det også være gull verdt å ha Oslos borgere med på lasset i den årelange, nitide prosessen det er å drive byutvikling. Som symbolske medeiere. Det vil, om ikke annet, gi oss en følelse av å få delta i utformingen av egen by. Og det vi føler vi eier, det bruker vi. Det vi føler eierskap til, det steller vi pent med.

Det vi føler eierskap til. det steller vi pent med. Fra Skateparken i Gamlebyen. Foto: KvH.

Fredag den 22.juli 2011

klokken 15:20.

Kjører langs det gamle universitetet i Oslo sentrum. Et smell. Ikke noe vanlig smell. Bilen rykker. Jeg hopper. Nå skjedde det, tenker jeg. Nå skjedde det jeg ofte har tenkt og fryktet. Det smellet …

Gul, tjukk røyk som stiger mot himmelen over det indre av sentrum. Jeg vil ikke inn i noen tunnel, så jeg snur bilen og kjører ut, vekk. Det smellet … 

Så er gatene fylt av mennesker. Overalt. De bare står, ser – mot smellet. Stopper i Thor Olsens gate, ruller ned vinduet. ”En bombe i regjeringskvartalet!” Det er noe søvngjengeraktig over oss. Alt er så stille. Jeg ringer de nærmeste, – hold dere inne! Jeg vil hjem.

R4 er blåst ut. Statsministerens kontor er pinneved. Resten av regjeringskvartalet i ruiner. Krigssone.

En reporter: Et terroranslag mot det politiske episentret i Norge!

Jeg vil ikke tro det, men tror det.

Tv’n full av uvirkelige bilder. Av alt jeg ikke så. Hundre meter unna. Så nær er man, og så langt unna.

Full forvirring råder. 

Syv drepte.

klokken 17:30

Mens politiet på hele Østlandet kaster seg i bilene og kjører mot Oslo: Rykter går, om skyting på Utøya, AUFs sommerleir. 700 ungdommer i panikk og villelse. En båt som ikke er der den skal være? Noen har kledd seg ut som politi og skyter for fote? Folk svømmer fra øya. 

Bilder vi helst ikke vil tro. Jeg overveldes av tanker jeg ikke vil tenke.

Hva skjer? Hvem vil Arbeiderpartiet til livs? Så til de grader? At de går etter ungene?

Senere en gang:

Anders Behring Breivik. 32 år. I politiuniform. Kristenfundamentalist med nasjonalistisk bakgrunn. Arrestert på Utøya. Anti-islam. Anti-multikulturell. Bringes nå til Oslo for avhør. Hvordan kan én mann stå bak en så velorganisert og brutal terrorhandling?

Jeg gråter av lettelse for at dette ikke er begynnelsen på det polariserte og hatske marerittet jeg har fryktet skulle nå våre utkanter, og jeg gråter i sorg for alle disse ungene på Utøya, og foreldrene og familiene deres. Blaff av deres opplevelser blåser igjennom og fyller meg med en tom og bunnløs smerte. I det rommet dukker også gjerningsmannens familie opp. Vi er så små. Alle sammen. Vi er så sårbare. Og Norge er et bittelite land.

LØRDAG MORGEN

En humle surrer rundt lavendelplanten på verandaen. Tordenen driver over Ekebergåsen. Minst 80 ungdommer er drept på Utøya.

Hus kan repareres. Ikke disse ungene. 

Regn, sorg, og tid for å innse at ekstremister ikke kommer med merkelapp, at de like gjerne finnes blant våre egne?

Jeg vil løfte fram åpenheten og mykheten vi har valgt som livsgrunnlag her i landet. La oss ta den som den selvfølgen den burde være, la oss kjempe for et tolerant, multikulturelt, mangfoldig og levende samfunn, og la oss stå sammen mot alle former for destruktiv nasjonalisme!

Fra FB 22.07.2011:

Bush, 9/11: "We're gonna hunt you down."

Stoltenberg, 22/7: "We will retaliate with more democracy".

Takk, Jens! Det er der vi skal være.

Tines siste på markedsføringshimmelen

Bunnen av lavmål er nådd. Går det an å si det? Hvis det går an: gratulerer Tine, vår alles meierimonopolist, i sommer har du nådd bunnen av lavmål.

***

Jeg er på hytta. Alene. sola skinner og dagene flyter stille forbi. Jeg lever enkelt. En kvartfull dunk hvitvin, passe avkjølt fra under kjellerlemmen, et par salathoder, noen tunfiskbokser og seks egg. "Livet er ikke det verste man har ... (sang danske Powl Dissing) … og om lidt er kaffen klar". Men hvor er melken? Heldigvis har jeg bil, og den store Coop ligger ikke altfor langt vekk.

En halv time senere er jeg på vei over berget med plastpose i hånden, inneholdende melk, Sjokadepålegg og et bråferskt brød fra egnens nye bakeri. Jeg er helt voksen! Jeg kan gjøre hva jeg vil! og nå vil jeg drikke melkekaffe og spise tjukke brødskiver med Sjokade i stedet for middag. Livet er langt fra det verste. Jeg nynner fornøyd mens jeg benker meg til. Sene solstråler fyller rommet. Men hvor lenge var Eva i paradis? 

Plutselig ... en inntrenger på mitt bord!

Jeg synes kanskje han ligner litt på Christer Falck, eller på en eller annen nonchelant filmstjernetype fra åttitallet. Var det Don Johnson han het? Han har halvlangt tilbakestrøket hår med midtskill (litt fett kanskje), åpen slaskete dressjakke og ingenting under. Korrekt. Ingenting under dressjakka annet enn sin vesle veltrimmete sixpack! Etter mitt skjønn: ubeskrivelig dårlig tegnet. Men her står han altså, på mitt bord ...

Mine damer og herrer: Må jeg få presentere Tines siste på markedsføringshimmelen: Mister Melk! 

Jeg begynner å lese hva Mr. Melk har på hjertet (mine tankebobler i klamme):

"Hei alle sammen! Jeg er Mr. Melk, den fødte talspersonen for Tine Melk (hjæælp!), denne smakfulle leskende drikken du nå holder i hånden (jasså?). Men det holder ikke at du har den i hånden (neivel?), du må drikke den også! (sier du det?)"

Etter denne humoristiske introduksjonen fortsetter han med harangen om melkens vidundervirkninger, den vi alltid blir presentert for, og særlig nå, når stadig fler stiller spørsmålstegn ved nordmenns abnorme melkeforbruk. 

(I Frankrike sier de at kumelk er for kalver, og det har de muligens rett i).

Med disse ord avslutter Mr. Melk sin tale:

"Men hei, hvem er du forresten? Fyll opp glasset og logg deg på Facebook og la oss bli bedre kjent!

Nei Mr. Melk! Deg vil jeg ikke kjenne! Q-melk, hvor er du? 

Et påfølgende spørsmål former seg i mitt hode: Hva har skjedd med Tines markedsføringsavdeling?

Tre (3) muligheter ser umiddelbart dagens lys i mitt mørke indre.

Enten:

En gjeng freshe reklamegenier, innhyret av Tine for å utforme sommerens melkepapp, den alle nordmenn skal lese ørtenhundre ganger igjennom sommermåneder i sol og regn, synes de har fått en helt grensesprengende god ide. "Kule åttitallet!!! Vi gjør det enkelt folkens! Smell opp en sånn passe sjuskete åttitallsfyr med åpen dressjakke og sixpack, med melkeglasset i hånden, og så tar vi'n helt ut ved å la ham servere noe åndsforlatt babbel om melkens vidundervirkninger, det blir gøyalt og sært, og så tar vi oss noe inn i helvete godt betalt så de går på og tror vi er geniale og avantgarde."

Og Mr. Melk er født.

Eller:

I Tines markedsavdeling sitter en trett gjeng og surmuler over reklameguruenes vanvittige overprising av tjenester de ofte (hver gang faktisk) tenker de kunne gjort bedre selv. Plutselig er det en som sier det høyt. Det virker forløsende. Så tar det ene det andre. En har en kompis som er helt rå til å tegne, en skriver faktisk selv små tekstbrokker for både melk og smør på kveldstid. Og da er det jo bare å sette i gang! Dette blir bra folkens, og faderullan meg helt gratis! Og kompisen tegner selveste Personifiseringen av melk: the corporate guy; tredagsskjegget sleskefyr med sixpack. Nonchelant sterk? Ja, dét må være nøkkelordet for et stigende salg!

Og mr. Melk er født.

Av disse to alternativene velger jeg eller-varianten, fordi jeg synes den er mest underholdende og fordi jeg helst vil nekte å tro at et profesjonelt team med respekt for åndsverket og håndverket de selv utøver kan prestere noe lignende. Bunnen av lavmål er nådd, Tine! Mulig dere syntes det var en god ide i øyeblikket, men slike vil vi ha oss frabedt på vårt frokostbord!

Etter hjemkomst gjør jeg en aldri så liten enquete. Noen som kjenner Mr. Melk?

Joda, det gjør de alle. Min tremenning på seksten rister oppgitt på hodet, min venninne på femti ruller oppgitt med øynene. Jeg utfører en vilkårlig stikkprøve utenfor den nærmeste krets, på en treogtyveårig hipster. Den resulterer i et resignert skuldertrekk.
Jeg gjør også noen undersøkelser som krever tilkobling til Internettet, som, tro det eller ei, er umulig på vår rudimentære hytte. Den bekrefter dessverre enten-alternativet paret med alternativ tre, for anledningen presentert av min bror.

For samme kveld sitter jeg sammen med min bror som bor i Danmark. Vi skal prate om hyttetider og drikke te med sukker og melk. Jeg setter kartongen på bordet mellom oss. Som en slags test (han har jo aldri møtt mr. Melk). Etter litt tid ser jeg ansiktet hans forandre seg. Blikket stivner i vantro. Han leser på kartongen!  Så kommer det, helt av seg selv, alternativ tre: ”Nei, nu vil jeg blive fed for fanden – on a cow!"

Yihaa!

The man you could smell like, the Old Spice Man: "I'm on a horse."

Lyd og ulyd

Foto: KvH

En gang rundt år 2000 flyttet jeg inn i et gammelt boligstrøk i nærheten av en tilårskommen riksvei. Den heter Riksveg 119 og går fra Drammen til Svelvik – i smale svinger langs Drammensfjorden. I salgsdokumentene for huset fra 1870 stod det: ”Huset ligger i stille og rolig strøk”, og i skjemaet der forrige eier svarer på spørsmål, svarte de ”nei” på spørsmål om det fantes sjenerende støy i eller omkring boligen.

Jeg trodde altså jeg flyttet til et rolig strøk. Slik var det ikke. For det skulle vise seg at bilene suste langs denne riksveien døgnet rundt. Aldri kø, men jevnt og trutt, uten stopp. I gjennomsnitt 12 000 biler  per 24 timer. Jevnt fordelt betyr det en bil hvert åttende sekund. Ti prosent, altså 1200 av kjøretøyene (ca 50 pr time) var digre trailere som fraktet gud vet hva til gud vet hvor. Jeg har aldri, verken før eller siden, bodd i et så bråkete område, og det sier ikke lite, for jeg vokste opp i Oslo i krysset Kirkeveien/Blindernveien. Siden bodde jeg i Toftesgate på Grünerløkka mens tungtransporten fremdeles dundret gjennom byen akkurat der, og nå bor jeg i Gamlebyen, mellom motorveier, tog, trikker og busser. Jeg kjenner byens larm, hjertet mitt stopper ikke på grunn av hvinende godstogbremser. Men altså… 12 000 biler … vroom, vroom, vroom, vroom, og et kjempedigert WROOOM... tett på … natt og dag. Var det stille i over ti sekunder begynte jeg å vente på neste vroom. Vi åpnet aldri vinduene mot veien.

Jeg prøvde å gå rettens vei. Mitt ”Ut av byen-prosjekt” – som skulle akkompagneres av fugleskvalder, humlesurr, vind og bølgeskvulp, viste seg å være et støyhelvete ... De hadde løyet i salgsdokumentene!

Selv om akustikkspesialisten målte et døgngjennomsnittlig desibelnivå langt over grensa for akseptabelt, endte jeg opp med å betale motpartens saksomkostninger. For det er visst vist både lov og helt legitimt å lyve i salgsøyemed. Hvis det var så viktig med det rolige strøket, burde jeg visstnok sjekket selv. Tatt meg tid til å sitte utenfor huset noen dager og kvelder, hørt skikkelig etter.

Hvorfor opplevde jeg bilstøyen i Drammen som så ille? En grunn kan være at jeg i mellomtiden hadde bodd i idylliske parknære strøk midt i tjukkeste byen. En annen kan være forventningene. Forventningene om koselig gammelt hus med hage i ”stille og rolig strøk.”

Foto: KvH

juni 2011: Feriedager på en liten gresk øy i Egeerhavet. Destinasjon nennsomt utvalgt etter timer med dypgranskning.  Vi er fulle av forventning – om sol og sus fra bølger, vind og sirisser. Lekkert hotell, med fantastisk utsikt over stranden og havet fra absolutt overalt, også fra svømmebassenget. Et perfekt basseng er det, blått og innbydende. De fleste gjestene er voksne mennesker. Sånne som vil lese, spise godt, sole, gå tur… hva vet jeg ... så avgjort ikke i nær familie med ”hva skjer’a”-folket. Så jeg legger meg til ved bassengkanten, lar blikket følge svalenes flukt over himmelen, åpner den lenge etterlengtete romanen jeg skulle lest for hundre år siden… akkompagnert av … nei, ikke vinden og havets sus, men hjernedød musak på full guffe!

Dunk, dunk, dunk, dunk… Jeg liker musikk, det er kanskje derfor jeg reagerer? Fordi jeg ikke klarer å stenge det ute, dette masseproduserte rælet som kalles musikk og invaderer hver minste krok av hjernen. Kan ikke lese. Kan ikke tenke. Grrrrrrr.

Sure gamle kjerringa holder ut en time, før jeg høflig spør jenta i baren om det er mulig å dempe lydinvasjonen. Og jada, den dempes, men det tar ikke mange minuttene før dunkene igjen gir gjenlyd i bassengflisene. Suset fra vinden i trærne, lyden av mennesker som svømmer og snakker? Glem det. Bare en evigvarende flodbølge av faen i helvetes hersens lydsøppel…

Men vi gjør ikke noe, vi tjue i solsengene. Jeg har på følelsen at vi alle tenker: ”Det kan jo hende det bare er meg som ikke fikser dette” . Så vi holder ut.

Dagen etter går vi til stranda i stedet ... for å oppleve det samme. Hver kiosk sitt eget lydspor må vite. Og vindens vendinger bestemmer hvilke søppeldunk vi får høre. Det eneste vi aldri hører er omgivelsene.

Foto: Wikipedia Commons

Jeg har akkurat lest om den på BBC: Den kalles Waterboat man – tege, eller buksvømmer på norsk. Du ser den ofte i stille dammer eller i lite brukte svømmebassenger. Den kan løpe på vannet, men stort sett svømmer den rundt nede på bunnen – og når den kaller på en make gjør den det ved å gni penisen sin mot magen slik at friksjonen skaper lyd. Ikke bare litt lyd. Den er, størrelsen tatt i betraktning, den skapningen på planeten som lager mest lyd. 90 desibel klarer den lille kroppen å produsere. Fabrikknivå – bare ved å gni penisen mot magen…

Det får meg til å tenke på disco, kjøttmarked, og på alle de pur unge av arten menneske som verden over råner rundt i kjøredoningene sine, utstyrt med anlegg som ofte overgår bilen i pris, og blæster sjokkbølger ut over alle forbipasserende i håp om å lokke til seg en passende make. Jo høyere jo bedre.

Greit nok. Paringslek er paringslek, og er vi ikke i stand til å skape det som må til ved egen hjelp må vi ta andre teknikker i bruk. (Før i tiden sang trubadurene utenfor jomfruburene.) Men hva er vitsen her ved svømmebassenget hvor jeg befinner meg sammen med et dusin par som for lengst har gjort unna formeringen?

Jeg vet ikke hvordan det er i Hellas, men etter norsk lov er støy definert som forurensning. Men hvem definerer hva som er støy? Når blir lyd til støy?

Man kan kanskje definere støy som nærvær av uønsket lyd? I så fall; hvem skal definere hva som er uønsket lyd?

Biltrafikk, flytrafikk, helikoptre, anleggsarbeid… Selv om det er lov å lyve om graden av denne typen lyd i salgsøyemed, vil de fleste enes om at for mye blir støy, men hva med musikk? Siden smaken er som baken vil jeg si at musikk i våre felles rom utvilsomt kan oppleves som støy. Likevel: Musikk pumpes ut i alle butikker. Det finnes ikke den pub eller kaffebar med respekt for seg selv som ikke holder et jevnt musikkøs dagen igjennom. Noen går så langt at de plasserer høyttalere i gata utenfor – for å signalisere hvem de er lissom, lokke folk til seg… Jeg vet også at mange mennesker ikke kan eksistere uten sitt personlige lydteppe. Dem om det, men ikke brett det over meg og!

Hva vannbåtmennene angår: Hadde de unisont og uavbrutt brølt ut sine nitti paringsdesibel, ikke under vann, men på overflaten, hadde vi antakelig utryddet dem på flekken.

Facebook Memorial

Forleden fikk jeg en ny venn, og fant en gammel.

Sist jeg så dem begge var på A-hus. Det var i fjor, på forsommeren. Naturen var sprekkeferdig, trærne så lodne de bare kan være på den tiden av året. Willy lå i enerom og var så slank at han nesten ikke syntes i sengen. Heldigvis var øynene de samme – og stemmen.

Etter et ultrakort referat av sykdomsforløpet var det fremtiden vi snakket om. Bare den. Om han kanskje kunne være konsulent på 60-tallsforedraget jeg skulle holde i Bergen studentsamfunn i slutten av august?

Veldig gjerne.

Så kom Henning på besøk, og jeg fikk en ny venn, som jeg aldri traff igjen siden det var Willy som var limet. For Willy gikk videre den sommeren, til tross for avtalt konsulentoppdrag. Og Henning? Jeg husket ikke etternavnet hans.

Det er rart når folk forsvinner, for det er bare fysisk, så jeg tok med meg Willy til Bergen som mental support. Og hver gang jeg passerer en av de mange kafeene der vi drakk svart traktekaffe og snakket om prosjekter, ser jeg ham. 

Henning befant seg bare ett sted i min bevissthet; ved Willis sykeleie på A-hus – til han fant meg på Facebook og vi ble venner på ny. Da jeg skrev til ham, gled blikket mitt ut på høyresiden av skjermbildet:

”Kanskje du kjenner denne mannen? Dere har mange felles venner”, sa Facebook, og foreslo en venneforespørsel.

Men du er jo død Willy! Hva gjør du her?

Først gikk jeg til billedgalleriet, så til veggen. Siste post: 24. mars 2011: ”Zappa har det fint, Willy J ” med bilde av Zappa, Willys hund.

Nye utilsiktede Facebook-funksjoner … plutselig en virtuell minnepark for en venn som har forlatt jordskorpen med kontoen hengende uoppgjort. Et sted jeg kan tjore noen av de løse trådene jeg har båret rundt på, kanskje legge inn en hilsen i form av noen bokstaver som fragmenteres til nuller og enere og slynges ut i rommet?

Bak de forsiktige henvendelsene adressert til en som ikke lenger er, kan jeg lese hilsenene som raste inn da døden var et faktum. Og enda lenger bak … ja, der er du, Willy. På Facebook. Et års aktivitet. Fra nølende, til sikrere, og etter hvert i full sving – på Willy-vis.

Gjensyn. Så fint. Takk!

D6 - beistet ingen snakker om

Mens diskusjonene går rundt Lambda og barkodene svinger seg opp, er det en del av bjørvikautbyggingen det har vært helt stille om – så langt. Jeg snakker om den delen av Lohavn som ligger inntil Ekebergåsen. 
Jeg elsker modeller og bilder av modeller, så da nabolaget, altså byen bak, fikk en informasjonsfolder fra Hav eiendom og Dnb Nor i posten en gang i 2009, satte jeg meg til med folder og nettilgang. Å, hvor rent og lyst og tilforlatelig alt ser i fugleperspektiv og i modellutgave… helt til blikket styrte mot høyre, mot luftetårnene for Bjørvikatunellen, og falt på det området som blant de innvidde går under navnet D6.

Dette er D6

Jeg kvapp. Den klossen måtte da være det største bygget i hele Bjørvika? Og plassert på tvers! Ikke sett fra Operaen og Munch-museet selvfølgelig, men sett fra Gamlebyen ligger den på tvers.

Dagen etter fotograferte jeg rommet mellom luftetårnene sett fra forskjellige steder der folk ferdes. Så lagde jeg en før-og-etter-montasje. Den kunne kanskje vært prydet med vinduer og en knekk eller bue for å dempe mastodontpreget, men volum er volum, og forskjønnelse er det andre som tar seg av i denne sammenhengen.

Her følger montasjen:

Fakta om D6

Eier av tomta er Oslo Havn KF. Etter all sannsynlighet styres utviklingen av tomta av havnas datterselskap for Bjørvika-eiendommer, HAV Eiendom AS.

På side 12 i byromsprogrammet man finner hos Hav eiendom og hos Plan- og bygningsetaten vedrørende Lohavn/Loallmenningen, står det at D6 kommer til å bli på mellom 10 og 17 etasjer. 

Videre er den merket med +40, og tekst som følger: Blandet bruk: forretning, kontor, hotell, bevertning, allmennyttig formål (kultur, undervisning, idrett, serviceanlegg) og garasjeanlegg. 

Maks tillatt utnyttelse: 46.600 m2

Tomtearealet er på 4800 m2. Det vil si: Hvis hele tomta fylles med bygningsmasse, ender vi opp med en fortettet mastodont på minimum ti etasjer. Hvis det skal være en stripe rundt, med parkering og forau osv, kommer vi fort opp i noen etasjer ekstra.

Til sammenligning:

Havnelageret er på 40.000 kvm i 11 etasjers høyde.

Posthuset er på snaut 51.000 kvm i 26 etasjers høyde.

Vi snakker altså om et bygg på størrelse med Havnelageret, antakelig en god del større. Siktlinjer? Fjordfølelse?

På baksiden av D6, altså på den siden som vender inn mot Middelalderparken og Gamlebyen, finner vi utluftningen til Bjørvikatunellen. På grunn av at Vegvesenet ikke har tatt seg bryet med å filtrere utslippene fra de 130 000 bilene som kommer til å passere i tunellen hvert døgn, vil det bli et problem med luftforurrensning i Lohavn, og også i omegn = Gamlebyen.

Jeg funderer på om denne kolossen er så gigantisk og kompakt fordi den slik vil virke som et skjold og gi bedre luft for dem som skal bo i forkant, altså i selve fjordbyen. Men igjen, hva med dem bak? Det blir rekreasjonsområdet Middelalderparken og alle beboerne innover i Gamlebyen som da, i tillegg til en mur, får all den dårlige luften.

Oslo er kjent for dårlig luft, selv uten mur, særlig vinterstid. Hvordan blir det når den nye fjordbyen reiser seg – fra Ekebergåsen til Operaen, og forhindrer, ikke bare sikt og sol og følelse av fjord, men også luftgjennomstrømningen fra fjorden?

Det sies det tar minimum syv år å anlegge en hage. Hvordan er det med byer? En ting er i alle fall sikkert: Det vi bygger nå skal vi leve med i mange hundre år fremover.

Til sist legger jeg ved et bilde av 60-tallets storstilte planer for et nytt Grünerløkka. Alt skulle rives for å gi plass til dette. Noen som er glade for at noen bjeffet?

Sakset fra Østkantavisa, 9.des 2010 - fra den faste spalten der Leif Gjerland forteller om Oslo østkant.

Bjørvika, hva skjer'a?

I går var det folkemøte i Havnelageret. Det handlet om Bjørvikas fremtid. Tidsramme: en og en halv time.

Fv: Jørn Holme, Åse Anna Markussen, Tone Hellevik Dahl, Anne Sigrid Hamran. Foto: KvH

Hvis man med folkemøte mener mulighet for kommunikasjon mellom folket og de som tar avgjørelsene, er en og en halv time latterlig kort. Det rekker så vidt til at paneldeltakerne får meddelt sine standpunkt. Interessant i og for seg, men er det ikke mer hederlig å kalle det et informasjonsmøte med mulighet for korte plenumsspørsmål fra salen? (Må si det svingte litt mer av folkemøtet i Gamlebyen skole sist vinter.)

Så hva skjedde? Folket fikk høre at det var sprik i standpunktene om dette og hint (omtrent det eneste vi allerede vet helt sikkert), folket klappet høflig etter alle innleggene og mest for Åse, folkets egen representant, og til sist stilte syv av folket veloppdragent sine korte spørsmål.

Fv: Tone Hellevik Dahl, Anne Sigrid Hamran, Carl Otto Ellefsen. Foto: KvH

Det viktigste spørsmålet denne gangen – fordi det tilførte noe nytt (i alle fall for meg), ble for øvrig ikke besvart av andre enn rektor Ellefsen, selv om det var det eneste spørsmålet alle paneldeltakerne fikk mulighet til å svare på.

Spørsmålet handlet om Jernbaneverkets rolle i utbygningen. Hvor var Jernbaneverket da byplanleggingsprosessen startet? Ville det ikke vært fornuftig å ha dem med hele veien siden Bjørvika i stor grad består av togskinner som på sikt skal fordobles og muligens legges under jorden, muligens ikke? Massevis av potensiell arealutnyttelse som kunne inngå i helheten? Slike ”detaljer” må jo sies å være viktig for det store og langsomme puslespillet en visjonær og ansvarsfull byutviklingsprosess er?

Svaret fra arkitekten i panelet bekreftet det vi alle tenker; at dette er økonomisk og politisk spill av høyeste klasse. Eks: For å ende med en størst mulig arealutnyttelse og fortetting er det bra å ta en ting av gangen. Hvis området ble sett under ett fra starten, ville man kanskje bedt om en park der sentralstasjonens spor nå bretter seg ut på bakkenivå. Det blir det vanskelig å be om senere, når alle har fått sitt, bare ikke Jernbaneverket. Alle vet, sa arkitekten, at fortetting i etapper fører med seg én ting – mer fortetting.

Bård Folke Fredriksen og Jørn Holme. Foto: KvH

Et annet lite innblikk i økonomisk og politisk rollespill fikk vi også igjennom paneldeltakernes gjentatte spørsmål til Jørn Holme om hva Kongsbakken har å gjøre med Lambda. Det ser ut til at alle har problemer med å fordøye riksantikvarens ståsted om at Lambda i utgangspunktet ikke er ok fordi det er for høyt og brautende, men at det blir ok hvis han får sin vilje med en bredere anlagt Kongsbakken-allmenning.

Han svarte ikke på det.

Jeg vil gjøre et forsøk. Handler ikke dette om kompromisser? Om å gi og ta? Det som også kan kalles politisk hestehandel? Jeg vet det ideelt sett ikke skal være slik, jeg vet at politikk skal være renhårige og rettlinjede handlinger – åpne prosesser. Men sånn er jo ikke virkeligheten?

Skal man først begynne å rote i den haugen er vel strengt tatt ikke Holme den eneste som skal til observasjon? Jeg vil heller si: Mannen kommer fra PST. Han har jobbet midt i grumset. Han kjenner spillet – og takk for det! Det blir kanskje bare litt upassende når det gjelder Riksantikvaren, for så langt min (og kanskje også andres) historiske bevissthet strekker seg har vi aldri tidigere hatt en så proaktiv riksantikvar. Riksantikvaren har først og fremst handlet på etterskudd, på vegne av det allerede bestående – som en streng, men veloppdragen oppasser. Holme er kanskje ikke fullt så from. Det er det mange som liker dårlig.

Paneldeltakere: 

To politikere (Bård Folke Fredriksen fra H og Tone Hellevik Dahl fra Ap) , en representant for grunneiere og utbyggere (Anne Sigrid Hamran), en rektor for arkitekter (Carl Otto Ellefsen), en representant fra bydel gamle Oslo  (Åse Anna Markussen) og en riksantikvar (Jørn Holme).

Ansvarlige for møtet: Dagbladet og Norsk Form.

Brølekor og lynsjestemning i Aftenpostens debattsentral

Lørdag 26.3 skrev forfatter og journalist Kjetil Østli et brøl. Ikke et hvilket som helst brøl, men et likestilt brøl. Han brølte ut den kvelende kjedsomheten som ofte følger i kjølvannet av daglig omsorg for små barn. Han brølte også ut sin lengsel etter grensesprengende ekspedisjoner i livets randsoner – der han aldri mer ferdes på grunn av dette likestilte familielivet han lever. Han brølte litt i alle retninger, men mest til likestillingsombud Sunniva Ørstavik fordi han ikke synes hun er takknemlig nok for hva som faktisk har skjedd av likestilling på hjemmefronten de siste årene, men bare vil ha mer, mer, mer. Han avsluttet brølet med et visjonært klynk om at han, og tusener av menn med ham, om femten år er fraskilt fordi damene deres synes de ligner Marve Fleksnes.

Først: Så leit for deg at du tar så feil med hensyn til hva vi damer liker, tenker jeg. Men så fint at du brøler! For så er vi to om det brølet. Kanskje enklere å finne en vei ut av uføret når gjenkjennelsen råder?

Så: På Aftenpostens debattsentral tok det fyr. Mye interessant lesning, men også mye drittpreik i anonymitetens og ytringsfrihetens navn. Og verre skulle det bli. For den 29.3 skrev kjønnsforsker Jørgen Lorentzen også et brøl – et lykkelig brøl, der han med glimt i øyet gir Østli et klaps på halen for ikke å følge ordentlig med i historietimen.
Det brølet avfødte et nesten unisont megabrøl fra lesernes samlede hannkjønn. De gøyv løs på mannen fra alle kanter, og det er for så vidt greit nok, for tar det fyr, så tar det fyr. Det som ikke er fullt så greit er den underliggende lynsjestemningen som preger mange av innleggene, for de levner ikke Lorentzen en sjanse – uansett.

Grunnen til lynsjestemningen? Som dere kanskje husker klarte rikskjendis Harald Eia, igjennom et underholdningsprogram kalt Hjernevask, å hjernevaske en hel nasjon til å omfavne biologismen og forakte samfunnsvitenskapene – i særdeleshet kjønnsforskningen. Jeg har ofte lurt på hva slags motiv han hadde for å gjøre det. En privat agenda? Eller gjorde han det rett og slett for eksperimentets skyld? Kanskje han i all sin nysgjerrighet ville finne ut om det gikk an å få fansen med på hva som helst? Det kunne ligne ham… og i så fall lyktes han – til gangs!

Det leie var at han utførte eksperimentet sitt (eller agendaen) på levende mennesker, uten å ha informert dem ordentlig om hva det var han drev med, for så å kryssklippe timer med samtale ned til noen hardstlående minutter som passet konseptet hans. Resultat? På grunn av et tvprogram der Eia tok på seg forskerfrakken og var "seriøs", har halve Norge avskrevet Lorentzen som forsker og debattant for alltid, og i stedet tredd verdens største narrelue nedover ørene på ham - og limt den fast.
Skremmende.

Fritt tilvirket utsnitt av William Hogarths' (1697 – 1764) "The Lecture".

Rock'n roll Marte!

Foto: KvH

De to siste årene har jeg jobbet med et dokumentarbokprosjekt. Resultatet kom ut sist høst. Boken handler om mennesker som går mot strømmen, som våger å velge et liv på tvers av samfunnets oppsatte rammer. Slike mennesker er interessante fordi de insisterer på at et liv i randsonen er like verdifullt som et innen A4. Dette igjen, utfordrer den såkalte normaliteten et demokrati dyrker for å kunne fungere. Det fine med sånne mennesker er at de også skaper ringvirkninger der de ferdes. Ikke på verdensmesterplanet, men på mikroplanet. Det er alltid inspirerende å møte mennesker som virkelig har kjent på hva som bor i dem og tatt følgende av det, og som har mot og utholdenhet til å være tro mot sine egne valg, uansett værforhold.

En av de portretterte er Marte Wexelsen Goksøyr. Hun er 28 år og skuespiller. Hun har også Downs syndrom og kjemper for retten til å leve det livet vi andre tar som en selvfølge.

For noen uker siden ble hun førstesidestoff i alle landets aviser da hun inntok vandrehallen og statsminister Jens Stoltenberg iført en t-skjorte med innskriften ”utrydningstruet”. Hun ønsket å fokusere på forslaget til en ny lov som gir rett til ultralyd for alle gravide allerede ved 12. svangerskapsuke. Danmark har innført en lignende ordning, og resultatet er at det omtrent ikke fødes mennesker med Downs syndrom i vårt naboland.

Hva skjedde i vandrehallen? Før vi visste ordet av det var Martes spørsmål glemt til fordel for en intern politikerdiskusjon om hvorvidt vanlige folk skal ha adgang til vandrehallen (og dermed også muligheten til å ta politikerne på senga) eller ikke. Det ble også ropt om kynisk bruk av forsvarsløse enkeltmennesker som ikke forstår hva de blir tatt til inntekt for (Ap likte ikke at Krf hadde sluppet henne inn).

Skummelt alt sammen, men aller skumlest var det at Martes eksistensielle og ubehagelige spørsmål forsvant ut i vintertåka.

Hva hun spurte om? Ønsker vi et samfunn der det er mulig å ”luke vekk” i utgangspunktet høyst velkomne verdensborgere hvis det viser seg at de ikke er akkurat så perfekte som vi hadde ønsket?

Hva mener i så fall politikerne med alt pratet om mangfold?

Ingen svarte, verken i avisene eller på tv.

Marte kjemper en personlig kamp for retten til et fullverdig liv med sitt ekstra kromosom, et kromosom som i utgangspunktet diskvalifiserer henne fra nettopp det. For Martes livsdrømmer går langt utover formatet det norske samfunnet tillater for mennesker med Downs syndrom. Igjennom sin personlige tilstedeværelse i det offentlige rom står Marte opp, ikke bare for seg selv, men også for en taus og usynliggjort menneskegruppe som holdes på armlengdes avstand fra det vanlig livet. Ved å vise ansikt og stille de ubehagelige spørsmålene utfordrer hun fordommene og holdningene våre direkte, og hun bruker seg selv som verktøy. Men det gjør henne også ekstremt sårbar. For hvis hun en dag skulle bli sliten av kampen, kan hun ikke legge den vekk og gjøre noe annet. For kromosomet blir hun ikke kvitt, selv om hun aldri så gjerne ville.

Det verste politikere og andre med sans for mangfoldssamfunnet kan gjøre er derfor å umyndiggjøre henne ved å fokusere på Marte som et viljeløst kre, for det viser klart og tydelig at ingen tar hennes stemme på alvor. Er det fordi vi ikke orker å tenke de lange tankene, eller er det fordi målet dypest sett er et velsmurt og lytefritt samfunn der et hvert avvik fra normalen må sees som fordyrende rusk i maskineriet?

                                                                                *

I dag holdt Marte en slagkraftig og samtidig dypt rørende kamptale for de utrydningstruede  – til full applaus og stormende jubel fra fullstappet sal på Oslo Symposium. Hun var i godt selskap. Lista over bidragsytere spente vidt. Tema for symposiet: Verdier. Arrangør? Kristenfolket selvfølgelig, de som angivelig tar Marte til inntekt for seg og sitt. Mulig det. Hva vet jeg … Men det kan også hende at det er enklere enn som så: De har en felles sak de kjemper for, ferdig med det. Dessuten: Hva gjør vi vanlige mennesker som vi ha statsministeren og Norge Nasjonen i tale? Vi tar den muligheten vi får. Det er ikke viktig hvem som slipper oss til, men at vi slipper til.

                                                                               ***

Jeg ble kjent med Marte og de andre i boka i løpet av en toårsperiode. Det resulterte i mange nære samtaler om viktige ting – og også vennskap. Så jeg slipper dem ikke av syne, og siden de er aktive, handlende mennesker som skaper ringvirkninger der de ferdes, er jo ingenting over med boka...

Denne gangen var det Marte, neste gang blir det kanskje et nytt kapittel i en annen historie.

Boka kan du lese om her.

Foto: KvH