 |
| Foto: KvH |
De to siste årene har jeg jobbet med et dokumentarbokprosjekt. Resultatet kom ut sist høst. Boken handler om mennesker som går mot strømmen, som våger å velge et liv på tvers av samfunnets oppsatte rammer. Slike mennesker er interessante fordi de insisterer på at et liv i randsonen er like verdifullt som et innen A4. Dette igjen, utfordrer den såkalte normaliteten et demokrati dyrker for å kunne fungere. Det fine med sånne mennesker er at de også skaper ringvirkninger der de ferdes. Ikke på verdensmesterplanet, men på mikroplanet. Det er alltid inspirerende å møte mennesker som virkelig har kjent på hva som bor i dem og tatt følgende av det, og som har mot og utholdenhet til å være tro mot sine egne valg, uansett værforhold.
En av de portretterte er Marte Wexelsen Goksøyr. Hun er 28 år og skuespiller. Hun har også Downs syndrom og kjemper for retten til å leve det livet vi andre tar som en selvfølge.
For noen uker siden ble hun førstesidestoff i alle landets aviser da hun inntok vandrehallen og statsminister Jens Stoltenberg iført en t-skjorte med innskriften ”utrydningstruet”. Hun ønsket å fokusere på forslaget til en ny lov som gir rett til ultralyd for alle gravide allerede ved 12. svangerskapsuke. Danmark har innført en lignende ordning, og resultatet er at det omtrent ikke fødes mennesker med Downs syndrom i vårt naboland.
Hva skjedde i vandrehallen? Før vi visste ordet av det var Martes spørsmål glemt til fordel for en intern politikerdiskusjon om hvorvidt vanlige folk skal ha adgang til vandrehallen (og dermed også muligheten til å ta politikerne på senga) eller ikke. Det ble også ropt om kynisk bruk av forsvarsløse enkeltmennesker som ikke forstår hva de blir tatt til inntekt for (Ap likte ikke at Krf hadde sluppet henne inn).
Skummelt alt sammen, men aller skumlest var det at Martes eksistensielle og ubehagelige spørsmål forsvant ut i vintertåka.
Hva hun spurte om? Ønsker vi et samfunn der det er mulig å ”luke vekk” i utgangspunktet høyst velkomne verdensborgere hvis det viser seg at de ikke er akkurat så perfekte som vi hadde ønsket?
Hva mener i så fall politikerne med alt pratet om mangfold?
Ingen svarte, verken i avisene eller på tv.
Marte kjemper en personlig kamp for retten til et fullverdig liv med sitt ekstra kromosom, et kromosom som i utgangspunktet diskvalifiserer henne fra nettopp det. For Martes livsdrømmer går langt utover formatet det norske samfunnet tillater for mennesker med Downs syndrom. Igjennom sin personlige tilstedeværelse i det offentlige rom står Marte opp, ikke bare for seg selv, men også for en taus og usynliggjort menneskegruppe som holdes på armlengdes avstand fra det vanlig livet. Ved å vise ansikt og stille de ubehagelige spørsmålene utfordrer hun fordommene og holdningene våre direkte, og hun bruker seg selv som verktøy. Men det gjør henne også ekstremt sårbar. For hvis hun en dag skulle bli sliten av kampen, kan hun ikke legge den vekk og gjøre noe annet. For kromosomet blir hun ikke kvitt, selv om hun aldri så gjerne ville.
Det verste politikere og andre med sans for mangfoldssamfunnet kan gjøre er derfor å umyndiggjøre henne ved å fokusere på Marte som et viljeløst kre, for det viser klart og tydelig at ingen tar hennes stemme på alvor. Er det fordi vi ikke orker å tenke de lange tankene, eller er det fordi målet dypest sett er et velsmurt og lytefritt samfunn der et hvert avvik fra normalen må sees som fordyrende rusk i maskineriet?
*
I dag holdt Marte en slagkraftig og samtidig dypt rørende kamptale for de utrydningstruede – til full applaus og stormende jubel fra fullstappet sal på Oslo Symposium. Hun var i godt selskap. Lista over bidragsytere spente vidt. Tema for symposiet: Verdier. Arrangør? Kristenfolket selvfølgelig, de som angivelig tar Marte til inntekt for seg og sitt. Mulig det. Hva vet jeg … Men det kan også hende at det er enklere enn som så: De har en felles sak de kjemper for, ferdig med det. Dessuten: Hva gjør vi vanlige mennesker som vi ha statsministeren og Norge Nasjonen i tale? Vi tar den muligheten vi får. Det er ikke viktig hvem som slipper oss til, men at vi slipper til.
***
Jeg ble kjent med Marte og de andre i boka i løpet av en toårsperiode. Det resulterte i mange nære samtaler om viktige ting – og også vennskap. Så jeg slipper dem ikke av syne, og siden de er aktive, handlende mennesker som skaper ringvirkninger der de ferdes, er jo ingenting over med boka...
Denne gangen var det Marte, neste gang blir det kanskje et nytt kapittel i en annen historie.
Boka kan du lese om her.
 |
| Foto: KvH |
