Snikprivatisering av Sørenga?

På Sørenga foregår noe skummelt.

Det fikk forsiden og to hele sider i Aftenpostens aftenutgave den 10. mai. På overflaten handler det om støy, men dypest sett handler det kanskje mer om eierskap og forventninger?

En ny leilighetseier, en av dem som allerede har flyttet inn på Sørenga, beklager seg over det han kaller støy i sine nærmeste omgivelser, i denne sammenheng et konsertlokale for elektronisk jazz på gateplan rett under leiligheten og balkongen hans. 

Støy skal man ta på alvor. Støy er en forurensningskilde i vårt dagligliv det legges altfor liten vekt på. Støy kan være svært helseskadelig, og støy finnes i rikelig monn der mennesker lever og ferdes. Det meste av den står vi faktisk selv for. Men hva er støy og hva er lyd? En definisjon er at støy er uønsket lyd. Altså: det som oppleves som støy for noen kan oppleves som trivsel for andre. Og på Sørenga, vår alles nye bydel - eller la oss heller si: den nye utvidelsen av Oslo sentrum mot fjorden, er "støy" fra gateplan plutselig blitt et tema. 

Før utbyggingen av Sørenga startet fikk man inntrykk av at det skulle bli mulig for alle å bo her nede. Det viste seg å være feilaktig. Ingen utbyggere ser det som sin oppgave å sponse utleieboliger for studenter og dårligere stilte hvis det ikke blir pålagt dem. De bygger primært for å tjene penger. Sørenga er det man på utbyggerspråket kaller indrefileten i Bjørvika. Indrefilet er dyrt, Sørenga er også blitt dyr. Det var ikke ”ment” slik i utgangspunktet, ikke i talene eller på papiret i i alle fall, men slik er nå verden. Indrefilet er ikke for hvem som helst. Det var sogar en arkitekt sa det rett ut: Det er ingen hemmelighet at Sørenga bygges for de med mye penger.

Så hva hender når de som er bemidlet nok til å kjøpe leilighet midt i solnedgangen på Sørenga endelig får satt seg til på balkongen for å nyte sitt nye liv? Jo, de tar området i besiddelse, og en som har betalt syv millioner for en leilighet mener seg kanskje også berettiget til å bestemme hva som støy og hva som ikke er det. Den nye leilighetseieren, akkompagnert av styret for Sørengas beboere går hardt ut og mener det må tas hensyn til deres definisjon av støy når Sørengas offentlige rom utvikles. Og denne jazzklubben støyer altså på en slik måte at noen beboere ikke kan nyte sitt gode liv. Konsertene holdes nemlig ved halvsyv-tiden, akkurat da det skal hygges på balkongen. Forventningene om rolige dager med utsikt til havet stemmer ikke med realiteten.

Etablissementet det klages på, 300 Acting Spaces, har på sin side fått strenge krav å forholde seg til og hevder de overholder støyforskriftene til punkt og prikke. Aldri over 45 desibel. I tillegg dreier det seg kun om korte forestillinger, og aldri sent på kvelden.

Sørenga er en ny bydel. på Sørenga er kai- og gateplanet regulert til offentlige formål slik det skal være i en by. Den som flytter inn på sørenga flytter inn i det som i fremtiden forhåpentligvis blir et av de mest pulserende og livlige områdene i byen. Åpent for alle. Døgnet rundt faktisk. For ingen kan bestemme hvem som ferdes hvor i en by, og til hvilke tider.

Derfor er det viktig at politikere og offentlige etater som Plan og bygg følger med på dette og ikke lar Sørenga bli en ghetto for de best bemidlede, selv om noen kanskje kan tenke seg den versjonen. Som sentrumsboer kjøper man en leilighet til syv mill, ikke et område. Oslos vannkant, inkludert Sørenga, er for alle. Jeg mener å huske at problemstillingen kom opp også da Aker brygge ble bygget på åttitallet. Det var flere av de nyinnflyttede som anså stedet som sitt og ikke ville godta ”støyen” fra gatelivet, barene og kafeene. Det endte heldigvis med at de mest grinebiterske flyttet tilbake til residentale områder i utkanten og de som ble boende aksepterte at de hadde kjøpt seg inn midt i sentrum av norges hovedstad, og at dette faktum blant annet innebar en forskyvning av egne ideer om hva som er støy og hva som ikke er det. 

Utenfor hos meg går togene, og godstogene. Fort over 90 desibel målt når de bremser. Og Jernbaneverket tar ikke smålige hensyn, men reparerer skinner natt som dag. Løvblåsere har jo blitt alle vaktmesteres nye kjæledegge. Den sparer ham for tid, så nå blåser han, iført kolossale øreklokker, på desibelsnivå som vekker hele nabolaget klokken syv bare han skal fjerne to blader fra en trapp. Ellers freser helikoptre daglig over hustakene våre, og byens gater er fulle av helt vanlige kaffebarer som blaster musikken sin ut i gata, på mye mer en 45 desibel. Og så er det jo alle bilene da... for ikke å snakke om bussene og trikkene.

Støy som tema bør på dagsorden i mye større utstrekning enn det er. Det er nødvendig med brede diskusjoner som fokuserer på folks opplevelse av støy i de offtentlige rom, både som forurensningskilde og mistrivselsfaktor. Men at noen flytter til det som både utbyggere og politikere har frontet som Oslos fremtidige latinerkvarter og så begynner å klage fordi måkeskrik og bølgeskvulp i korte perioder overdøves av elektronisk jazz... Da sier jeg: Oslo har en lang og fin markagrense. Det finnes også uendelig med veier i tilbaketrukne villastrøk der syv millioner unektelig får bedre uttelling hvis det er stillhet som står øverst på ønskelista.

Så la oss slå det fast først som sist, skal vi? Sørenga er ikke en enklave for Oslos bemidlede, det er det nye sentrum av Oslo der livet skal leves på mange slags vis, og hvor all form for lyd og ulyd, støy og stille skal herje side om side, innen grensene av de gjeldende støyforskriftene. Støy for deg, gøy for meg, og omvendt. Og det må vi tåle!


Publisert i Aftenpostens aftennummer og på nett 5. juni 2012.