Borgen – skamplett eller herlighetsverdi for fremtiden?

Lotte Sandborg skriver om Borgens funksjon som kulturhus i Oslo (i fortid og fremtid) på side tre i Aftenposten den første juni. Bra! Borgen trenger masse oppmerksomhet, og det fort, hvis ikke ender vi opp med enda en skamplett, (denne gang i form av en utradering) i Bjørvika, Oslos forlengelse mot fjorden. For Borgen, Bispegata 12, selvgående rugekasse for musikere, kunstnere og spesialhåndverkere i over tyve år skal og må, ifølge Jernbaneverket, rives for å gi plass til riggeområde for det som en gang i uoverskuelig fremtid kanskje skal bli det nye dobbeltsporet til Follobanen. Med i dragsuget går også de to vakre toghallene fra 1800-tallet som ligger på andre siden av Bispegata.

Ingen betviler viktigheten av bedre togforbindelse til og fra hovedstaden. Men er det virkelig nødvendig å rive Borgen (og de to hallene) på grunn av Follobanen? Eller er dette bare et vikarierende motiv som brukes for å skjule andre og mindre sjarmerende agendaer?

Tar man seg tid til å studere tegninger og gå på befaring ser man fort at det ligger et allerede velbrukt riggeområde på størrelse med en ”fotballbane” på andre siden av sporet. Dessuten: Hva med helheten? Bydel Gamle Oslo har i den anledning, for annen gang, reist krav om en grundig utredning av en dyptunnelring for jernbanen igjennom Oslo, som de mener må gå parallelt med planarbeidet for Follobanen. ”… Det overordnete målet må være å inkludere både konsekvenser og alternativer knyttet til kapasitetsbehov rundt fremtidige Oslo S-tuneller og ringløsninger slik at ikke indre bys boområder og fornminneområder blir berørt.” (Østbyen 3.mai 2012)

Borgen før og nå

Borgen ble bygget av NSB i 1916 som lokstall og togverksted. I de store hallene på bakkeplan utførte man også avisning av vognene som hadde gått bak damplokomotivene på vinterstid. I 1955 fikk Borgen to nye administrasjonsetasjer og hele bygningen var i bruk frem til tidlig nittitall. Så flyttet NSB til andre lokaler og bygget ble stående tomt.

Borgen kulturhus. Foto: Kristin von Hirsch

I 1993 fikk Øystein Øyhus leiekontrakt på noen tusen kvadratmeter med henblikk på å gi håndverkere, kunstnere og musikere leieforhold de kunne leve med. En del kunstnere leide også direkte av NSB, og slik har det vært i tyve år. Men i disse dager tømmes altså den ærverdige bygningen for sin sprudlende kultur. 1.juli er det kroken på døra.

Bare det at det så langt ikke en gang er søkt om rivningstillatelse, og ifølge Wikipedia er absolutt tidligste start for utbygging av Follobanen 2014. Hvorfor slik bråhast med å avslutte et velfungerende og selvgående kulturhus lenge før alle kortene i togkabalen er lagt?

Det er to sider ved Borgen som gjør den verd å ta vare på slik den står: Innhold og bygningsmasse.

Innholdet, altså kunstnerne og musikerne som har vært blodet i denne store kroppen, forstår alvoret av en utkastelse. For i denne byen der ingenting lenger får eksistere uten strømlinjer og full oppgradering for å sikre best mulig inntjening er den slags vanlig prosedyre. Man beveger seg fra forfallent lokale til nytt forfallent lokale, stort sett på kortidskontrakter med kort oppsigelsestid. (Sånn sett kan man kanskje si at kunsten har bedre kår i land der man ikke er så rike at alt skal pusses opp til en hver tid?) 

Kunstnere er generelt lavtlønnede og sårbare og ser det kanskje som viktigere å bruke energien på å finne en ny arbeidsplass enn å forsvare en bygning. Det betyr ikke at de ikke bryr seg, og derfor arrangeres det 20-årsjubileum/gravøl for Borgen den 16. juni. Kom kom!

Når det gjelder bygningsmasse sier Lotte Sandborg:

“Hvem ønsker at Bjørvika skal bestå av kun nybygg? Utbyggerne? Politikerne?”

Hva med Oslos borgere?

Et hopp litt tilbake i tid:

For snart tre uker siden så Herligheten dagens lys i Bjørvika. Herligheten består av hundre parseller som nå disponeres av Oslos befolkning. Den ligger der som en stadig grønnere flekk på en øy av pukk mellom luftetårnene, midt i det betonghysteriet som vokser fram langs vannkanten. Noen tror kanskje Herligheten er utbyggernes og kommunenes eget initiativ. Det er den ikke. Den er riktignok initiert av en av dem som er ansvarlig for kunsten i Bjørvika - Anne Beate Hovind i Bjørvika utvikling, men det er ikke helt det samme. Hovind har nemlig ”bodd” i Bjørvika siden 2001, da hun og ektemannen kjøpte teaterbåten Innvik og flyttet Nordic Black Theatre fra Grünerløkka og ned i vannkanten. Innvik var, og kunne fremdeles vært en liten perle av en kontrast i det gjennomdesignete Bjørvika, nettopp en slik "herlighetsverdi" kommunen selv ser som den ultimate suksessfaktor for Bjørvikautbyggingen. I stedet ble den fjernet.

Men Hovind forsvant ikke, heller ikke hennes skrå innfallsvinkel, som ikke kan virke annet enn forfriskende på de utbyggerne som kommer i hennes vei. Så da hun tromlet sammen en liten gjeng og satte i gang med etableringen av en temporær parsellhage ble de mer begeistret enn skeptiske. At mange valgte å støtte prosjektet gjennom sponsing har garantert med gjenoppretting av rennomé å gjøre. De har jo unektelig opparbeidet seg et nokså dårlig rykte der nede. Parsellordningen er også ufarlig fordi den er temporær og derfor på sikt ikke vil skape problemer for utbyggingen. Samtidig: det er lov å la seg begeistre, også for utbyggere.

Derfor er Herligheten, slik jeg ser det, den aller første "herlighetsverdien" i Bjørvika. Initiert av Anne Beate og en gjeng aktivister med grønne ambisjoner og urealistiske forventninger til omgivelsene, skapt på dugnad av heldige parsellvinnere og sponset av utbyggerne. Oslo kommune har for sin del avholdt seg fra å støtte prosjektet.

Herligheten forteller meg en del ting. Blant annet at ønsket blant Oslos befolkning om å få delta og bygge noe i fellesskap er stor – og at det viser seg så fort et initiativ dukker opp. Denne gang i form av vanvittig oppslutning og entusiasme rundt prosjektet og 3800 parsellsøkere. Et spark i siden til ideen om serveringssteder herfra til månen som det mest saliggjørende for menneskeheten?

Dessuten tror jeg på bevisstgjøring. Det faktum at 100 parselleiere med venner og familie plutselig befinner seg midt i byggeplassen gjør noe med dem. Selv om alt er temporært og forgjengelig betyr det tilstedeværelse, som igjen kan skape en ny form for bevissthet og tilhørighet, et slags eierskap til omgivelsene – som igjen, på sikt, kanskje kan ha noe å si for den videre utviklingen av områdene?

Naiv? Nyttig idiot? Mulig, men nye tanker kommer oftere igjennom dialog, samhandling og felles engasjement enn igjennom polarisering og skyttergravstrategier, og her har det altså dukket opp en aldri så liten åpning – som bringer meg tilbake til Borgen.

Innvik var kunst og kultur i ren form, ikke designet, ikke planlagt, naturlig beliggende der den var som sårest tiltrengt. En forspilt herlighetsverdi. Herligheten er en herlighetsverdi; sårbar, temporær, men verd å hegne om. Borgen er i ferd med å ende opp som Innvik, hvis ikke politikerne for en gangs skyld kan klare å løfte blikket og se den uslepne juvelen av – nettopp –  en herlighetsverdi de faktisk holder i hånden. Den kommer heldigvis ikke i veien for utbyggingen (museene blir jo der de alltid har vært), men den ligger midt i glaninga for siktlinjen fra Oslo Torg til Akershus festning … Kanskje derfor Riksantikvaren har vanskelig for å forsvare den?

Foto: Kristin von Hirsch

Men hva er viktigst? Et sprell levende, selvgående og veletablert kulturliv i et ellers gjennomkonstruert Bjørvika eller en siktlinje (Bispekilen) i den enorme veggen av bygninger som kommer på andre siden av vannspeilet. Siden det er mange siktlinjer men bare én Borgen, velger jeg Borgen. Det synes jeg alle skulle gjøre.

Herligheten er temporær som herlighetsverdi, la Borgen bli permanent!

Her følger et utdrag fra Fjordbyplanen 2008, side 7)

”Fjordbyen skal vitalisere, skape stolthet og tilhørighet, samt sikre allmennheten tilgang til ”herlighetsverdiene” ved vannet. Samtidig skal Fjordbyen være åpen for framtidige livsstiler og det uventede. For å lykkes må det skapes en bred forståelse av Fjordbyen som et byutviklingsprosjekt med et boligtilbud og andre aktiviteter egnet for alle befolkningsgrupper. Fjordbyen må få et helhetsgrep som sikrer økt livskvalitet for flest mulig av byens og regionens beboere.”

…” Et bredt folkelig engasjement, samt å sikre offentlighet og åpenhet rundt vedtakene om utviklingen av Fjordbyen, er et viktig prinsipp.”

Toghallene fra 1800-tallet. Borgen sees i bakgrunnen. Foto: Øystein Øyhus.

Oslo kommunes fjordbyplan av 27. februar 2008. 

Lenke til Borgen brenner

Tidligere innlegg om kulturvisjonære skadeverk i  Bjørvika

Se Riksantikvarens animasjon av det nye Bjørvika. "Vandringen" begynner i Ruinparken i Gamlebyen og tar deg med ned mot Vannspeilet og over til Middelalderparken (der Øyafestivalen går av stablelen). Siktlinjene er de "hullene" i bygningsmassen som gir deg et glimt av fjorden. I denne animasjonen finnes ikke Borgen .