Har vi et hjerte eller har vi et hjerte?

Hva betyr egentlig regnbuesanger, minnedager og omfavnelser når vi samtidig er i stand til å fremvise en slik åpenlys forakt for et folkeslags nød og ulykkelige situasjon at vi regelrett jager dem fra de samme gateløpene som for et år siden var dekket av roser?

23 juli 2011. Tv-sendinger i den regntunge grålysningen, en kommentatorstemme leser opp uforståelige tall. De faller inn i kroppen og blir en avgrunn.
Jeg kjente ingen, bare så vidt noen som kjente noen. Likevel, jeg følte meg som familie.

Det gikk noen dager, improvisert rosetog fant sted, og mediene fortsatte med døgnåpent. Mellom ekstrasendingene om vår egen tragedie fant dagsrevyen også plass til blodige nyheter fra byen Hama i Syria. Over hundre sivile drept ved inngangen til fastemåneden Ramadan. Flest barn og kvinner. Plutselig, rett gjennom tv-ruta, kjente jeg smerten deres, helt fysisk. Fylt som jeg var av min nyervervete personlige erfaring med massedrap på uskyldige, kunne jeg kjenne det jeg så som del av min egen smerte. Hendelsene i Syria inntok meg, de drepte barna deres ble ett med de drepte barna våre. Jeg gjenkjente også sinnet og maktesløsheten hos de gjenlevende, de som plutselig og uforskyldt ble påført et helt ufattelig tap – pust, stemmer, blikk, latter, gråt, drømmer, hud. Aldri mer.

Nå har det gått et år og uskyldige sivile massakreres daglig rundt om på kloden. Bare i Syria har over nitten tusen måttet bøte med livet. Flere av dem kringkastet på direkten, men smerten jeg kjente bare dager etter vår egen hjemmelige katastrofe, kjenner jeg ikke lenger. Jeg hjemsøkes riktignok av tanker om at menneskene er en begredelig gjeng, og jeg vet kanskje litt mer om hva de opplever, de som står i det til oppover ørene, akkurat nå, og nå, og nå, men jeg kjenner det ikke. Ikke dette innvendige fysiske raset. Og jeg tenker at akkurat denne evnen til avstandstaken kanskje er menneskets største fortrinn, men også dets svøpe. For om jeg skulle gjenkjent og gjennomlevd alt som hender her på denne planeten slik jeg gjorde i de dagene for et år siden, hadde jeg ikke orket å leve.

Evne til avstandstaken er altså en god evne. Klarer jeg å opparbeide en viss distanse kan jeg leve i og med, som medmenneske, også når helvete er løs, uten å gå med i dragsuget. Samtidig: det er den samme distansen som kan gjøre meg uinntakelig, ute av stand til å føle med. Et tveegget sverd altså … Og akkurat her, i mellomrommet, befinner vi oss i dag, et år etter. Igjennom tragedien som rammet oss har vi kanskje, på hvert vårt vis, blitt minnet på hva det vil si å være nær, – vise medfølelse, omtanke og omsorg. Det er i alle fall det vi fronter, som nasjon. Men hva betyr egentlig regnbuesanger, minnedager og omfavnelser når vi samtidig er i stand til å fremvise en slik åpenlys forakt for et folkeslags nød og ulykkelige situasjon at vi regelrett jager dem fra de samme gateløpene som for et år siden var dekket av roser?

Greit. Også jeg er irritert. Det er for mange av dem, så jeg har for lengst sluttet å gi. Det monner ikke uansett. Dessuten; synet av dem gjør at jeg uavlatelig blir minnet om hvor privilegert jeg er, og siden jeg er en som har men ikke deler, får jeg dårlig samvittighet. Det liker jeg heller ikke særlig godt, for det kaster en skygge over mitt gode liv. Men ærlig talt: er ikke det det minste jeg bør tåle? Oljerik og bortskjemt som jeg er? Og så heller bare takke gudene for at det ikke er jeg som må tigge for å få mat til ungene mine.

Vi lever i en tid da også våre mer velsette europeiske slektninger er i ferd med å miste livsgrunnlaget. I våre favorittferieland, som Hellas og Spania, må barn og bestemødre ut på gata for å tigge til livets opphold. Halvparten av den oppvoksende slekt går rett ut i arbeidsledighet etter endt utdanning. Velferden kollapser. Hva om romfolkets inntog i gatene våre bare er en forsmak på det som kommer?

Ingen mennesker ønsker seg et liv i fattigdom. Ikke du, ikke jeg, ingen andre. Verdighet, å stå oppreist, er noe vi alle strekker oss etter, så fremt vi har muligheten. Dette vet vi, helt av oss selv. Og i et sivilisert samfunn (og det er vi jo, ikke sant?) er det faktisk slik at alle har krav på å bli behandlet ordentlig, også de vi ikke liker. Paradoksalt nok klarte vi å opptre sivilisert under rettsaken mot Anders Behring Breivik, mens vi ikke klarer det med romfolket.

Hvis vi løfter blikket og ser litt bakover i tid vil vi oppdage at våre holdninger overfor romfolket ikke akkurat er nye her til lands. Det som kanskje er annerledes nå er at vi ligger på verdenstoppen, både med hensyn til utdanningsnivå og materiell velferd, og at vi bare i kraft av det burde kunne opptre sivilisert, også overfor de såkalte ”utgruppene”. Men det ser ut til at det motsatte skjer, for det går i et bankende kjør. Er det ikke romfolk, så er det asylsøkerbarn, eller rett og slett asylsøkere. Hvorfor så mye mistenkeliggjøring? Hvorfor all denne aggresjonen? Er det så enkelt som at også medfølelse har grenser, og at det finnes menneskegrupper som står utenfor de grensene? Som ikke fortjener vår medfølelse?

Breivik har gitt uttrykk for at fremtiden vil takke ham og hans like, behandle dem som helter. Det er da vi humrer over den gale mannen og avskriver hans verdier som syke. Men kanskje vi ikke skal le, men heller ta et skritt til siden? For når vi på den ene siden ikke vil akseptere Breiviks utsagn som en iboende mulighet i oss selv, mens vi på den andre siden åpenlyst gir uttrykk for at visse menneskegrupper ikke fortjener medfølelse og respekt – i alle fall ikke her – da burde en varsellampe lyse. For det betyr at vi, uten egentlig å ville det, kan slumpe til å bli såpass sentimentale og selvhøytidelige i våre omfavnelser og taler om menneskeverd at vi opphøyer følelsene våre, i utgangspunktet allmennmenneskelige, til noe unikt for oss, og slik løfter oss selv opp fra resten av røkla, litt mer for hver gang vi står sammen i vårt.

De unge menneskene som ble skutt og drept på Utøya for et år siden, ble tatt av dage nettopp fordi de stod som representanter for mangfold, likeverd, menneskeverd – med globalt fortegn. De kjempet mot proteksjonisme, de ville forbi disse konstruerte skillene mellom oss og dem. For noen er altså slike verdier så skremmende at de må nedkjempes for en hver pris, i en kamp der alle midler kan tas i bruk. Men for å lykkes er det nødvendig med en form for uartikulert nasjonal konsensus som fundament. Den trives i den skjøre overgangen mellom nærhet og avstand, og næres blant annet av kollektiv irritasjon over annerledeshet, av historieløshet – og av at den tryggeste tryggheten ofte er den vi finner igjennom å fronte felles fiendebilder.

Du skal ikke tåle så inderlig vel

den urett som ikke rammer deg selv.

En strofe fra Arnulf Øverlands dikt Du må ikke sove, skrevet noen år før andre verdenskrig brøt ut, frem til denne dag obligatorisk lesning i skolen og etisk grunnlag for vår oppdragelse og allmenndannelse. Er det på tide å ta tak?