Bort med Innvik, vekk med Borgen – om kulturvisjonære skadeverk i Bjørvika

Invitér til nybrottsarbeid i ”urørte omgivelser” og det er ingen ende på planer og visjoner. Dette gjelder også for kulturbygging, og nå er det Bjørvikas tur. Derfor: Ryddearbeid pågår. Alt skal vekk. Den nye byen bygges nemlig fra scratch.

Aktørene er mange, initiativene og interesseområdene likeså. Likevel: Noe har kulturvisjonærene til felles: Nybyggermentaliteten. Som om det intet fantes i Bjørvika før deres egen inntreden på arenaen.

Men hei! Selv om området er blanke ark og fargestifter for dere nybyggere, var det faktisk noen her før både kulturoppfølgingsprogrammet for Bjørvika og fjordbyplanen. Jeg snakker om den kulturen som allerede fantes, den kulturen som i årevis levde side om side med havnevirksomhet, containere, togspor og bilkøer. For, tro det eller ei, det lå allerede to godt innarbeidete kulturinstitusjoner i Bjørvika da ryddeaksjonen startet.

1: Innvik. 

Den vesle, frie teaterbåten som lå over ”gata” for Operaen. Der de serverte vafler til femten kroner, helt vanlig kaffe og en halvliter til femtilappen. Der de kjørte arrangementer non stop, hummer og kanari, og der de skiltet med byens billigste bed and breakfast – med beste ever utsikt til Operaen. Båten lå til kai midt i bråkete Bjørvika i ti år, og et øyeblikk var jeg fristet til å tro at den skulle få lov å fortsette å ligge der, som operaens nærmeste nabo og en herlig kontrast. 

Hvor naiv går det an å bli?

Selvfølgelig måtte den vekk. Ikke mye ble sagt om den saken, og det man får vite er at strenge brannforskrifter gjorde kål på eventyret. Jeg tror ikke på det. Hadde Oslo kommune med Fjordplanen i hånd ønsket videre liv for denne uregelmessigheten, ville båten vært reddet. Det ville ikke kostet stort heller. Sammenlignet med det pengesluket som kalles utredningsmillioner til Munch – eller akvarium, eller hva det nå blir til slutt: en knapp og et par glansbilder.

Innvik med utsikt til Operaen, og vice versa. Foto: Bernt Rostad

2: BORGEN. 

Borgen er det store firkantbygget som ligger i bakkant av vannspeilet i Gamlebyen. Det med en diger Aftenpostenreklame på toppen, som inntil nylig lyste neonblått i solnedgangen. Den 1. juli er det kroken på døra for den gamle industribygningen som i årtier har ruvet i ensom majestet i Bjørvika. Den ble bygget som jernbaneverksted, og de siste tjue årene har den rommet et vell av kulturarbeidere. Jeg nevner i fleng: atelierer for utallige kunstnere, øvingslokaler for hundrevis av band, og verksteder for en fantastisk samling nisjehåndverkere. 

Her har husleia gjort det mulig å eksistere, også for alle dem som sliter med å holde seg på riktig side av fattigdomsgrensa, men som likevel velger å skape og være del av den underskogen av smått og stort, stilrent og skranglete som må til for at et rikt kulturliv skal få blomstre. 

Det sies at man bare må rive Borgen for å få bygget de nye sporene til Follobanen. Jeg tror ikke på dem. Det er snakk om et par meter, og det er plass på andre siden av de eksisterende togskinnene også, der det ikke finnes en eneste forhistorisk ruin i grunnen.

Jeg skjønner det bare ikke. Hva er det som rir de styrende kulturvisjonærene? Har de latt seg rive med av utbyggerne og den urnorske kast skiten-mentaliteten? Eller blir de kneblet? Eller er de bare blinde? Hvorfor fjernes det som allerede finnes i stedet for å se potensiale og utvidelsesmuligheter – innlemme?

Fjorbydplanen av 2008, politikernes festtale for Oslos nye vannkant, lover mangfold, en tumleplass for alle osloborgere. Den preker om viktigheten av å løfte frem kontrastene, skape rom for det uventede – alt dette som viktige byggesteiner for det nye Bjørvika. Man går faktisk å langt som til å si at fravær av slike kvaliteter vil vitne om et mislykket byutviklingsprosjekt. 

Planen ser ikke ut til å være verdt papiret den er skrevet på. Innvik og Borgen var jo nettopp to slike kontraster til det strømlinjeformede og gjennomkalkulerte landskapet som er i ferd med å vokse frem, og de var stappfulle av all denne kulturen man snakker så mye om – helt av seg selv!

Borgen (Bispegata 12), et praktbygg av sitt slag, har huset kunstnere, musikere og nisjehåndverkere i tyve år. Foto: Kristin von Hirsch.

Tenk på en hage. En gammel, overgrodd og fraflyttet en. Den er din. Den ser forjævelig ut. Du har to alternativer.

Enten: Gyv løs med bulldozer og gravemaskin, planér ut og hell på med ny jord. Ansett en anleggsgartner eller dra til Plantasjen og fyll opp bilen med årets hagestandard.

Eller: Bi litt. Se hva som skjer i vårløysinga, se hva som skjer om høsten. Rykk opp, luk, vend jord, men sjekk for all del hva som finnes der nede under overflaten og la de områdene der noe skjer av seg selv få være i fred.

En gang i Drammen var jeg, full av iver over å få egen hage, klar for første alternativ. Gud hjelpe og trøste for noen planer jeg hadde. Heldigvis kom noe i veien. Hva det var husker jeg ikke, men det reddet de eldgamle peonbedene, sverdliljene og de nesten utdødde euriklene, som naboene ved senere anledninger stod i kø for å få avleggere fra. Det viste seg å være et voldsomt liv i ripsbusken også. Den trengte bare ørlitregranne stell.

Det tok ca syv år, akkurat så lenge man sier det tar for å anlegge en hage. Så da jeg flyttet, struttet den. De nye eierne elsket den. De elsket den for sin uforutsigbarhet, sin strukturerte ustruktur, for regnbuepaletten.