Er det ti år for sent?

”Det er ti år for sent.”

Kommentaren kom fra arkitekt Julie Sjøwall Oftedal på et møte om fremdriften i bjørvikautbyggingen. Den limte seg fast i mitt bjørvikaengasjement.

”Hvis man virkelig vil ha noe å si, på det overordnede planet, er det denne man skal bry seg om nå, ikke Bjørvika! For den 26. mars går høringsfristen ut!”

Hun klasket en 250 sider nyprintet reguleringsplan for Filipstadområdet i bordet.

Ti år for sent. Er det virkelig sant? Tenkte jeg. Er alle tankene, alt engasjementet fåfengt? Og på vegne av alle som bodde i denne byen for ti år siden: Hvordan kan noen forstå at det er for sent, hvis de ikke engang vet når reguleringsplaner for nærområdene deres blir lagt ut til høring? Er det folks eget ansvar å holde seg oppdatert?

For meg er folkeopplysning et godt utgangspunkt for ansvar for egen læring, – og like verdifullt. I hverdagen vår er vektfordelingen mellom disse helt på tur.

Men det er jo så enkelt! Internettet, alt finnes der, bare å gå inn på den siden, i venstre kolonne, bak der, sjekke fb, – er du ikke på fb? melde seg på der... og der, passord ja, sosiale medier vet du, det er der det skjer… husk å se etter linken, fremtiden, det er der oppdateringene kommer…

Joda, det er så mye å følge med på at en ikke får gjort annet enn å følge med.

Hvis by og stedsutvikling i dette landet skal være en demokratisk prosess, ville det kanskje vært en fordel om borgerne/de berørte ble behørig informert om det som skjer, i forkant av når det skal skje, for eksempel via helsides oppslag i avisene, eller via innslag på de lokale nyhetssendingene fra statskanalen. Ja, jeg mener det: Bank det inn med slegge. Gi alle oss treiginger en fair sjanse til å reagere. Det er så viktig, – for fellesskapsfølelsen, for identitet og tilhørighet. Men det er ikke sånn det funker. Dessverre. Selv ikke i år 2012 ville jeg visst om høringsfristen for reguleringsplanen for Filipstad om jeg ikke som spesielt interessert hadde meldt meg på Plan- og byggs mailingliste for Fjordbyen - Bjørvika (med registrering og passord).

I Dagsavisen den 17. mars uttaler Oftedal seg igjen vedrørende utviklingen av Oslos vannkant:

”Det spesielle med byutvikling av havneområder er at byens innbyggere ikke har noe eierforhold til dem på forhånd. Folk har ikke noen fornemmelse av stedenes beliggenhet og utstrekning før bygningene begynner å ta form. Og da er det for sent.”

Mittet & Co. Postkort, lystrykk, stemplet 1911. Nasjonalbiblioteket. Oslo Kunstverk 2012.

Mittet & Co. Postkort, sølvgelatin, stemplet 1936. Nasjonalbiblioteket. Oslo Kunstverk 2012.

Foto: Øystein Øyhus. Bjørvika sett fra taket på Borgen. Utsikt mot vannspeilet og Sørenga på 1990-tallet.

Foto: Øystein Øyhus. Bjørvika sett fra taket på Borgen. Utsikt mot Oslo S på 1990-tallet.

Bjørvika 2011. Utsikt mot Barcode fra Loenga. Foto: Kristin von Hirsch

Så sant som det er sagt. Siden tidenes morgen har ikke Bjørvika vært annet enn utilgjengelig industriområde for alle dem som har bodd i nærområdene. 

Og på et møte på DogA den 14. april, med overskrift ”Hvordan skape liv i fjordbyen”, var det Ellen de Vibe som fikk et klask av sin egen filipstadplan i form av et enkelt spørsmål fra den samme Oftedal.

”250 sider med til tider fullstendig utilgjengelig stoff, selv for en spesielt interessert arkitekt. Hvordan tror du det er for vanlige folk å lese disse sidene?”

De Vibe innrømmet at enkelt var det nok ikke, men la til med et skjevt smil at det fantes en åtte siders kortversjon (hva nå den vektlegger).

Hva betyr en slik uttalelse?

Det er da vi blir paranoide og iltre, alle vi som ikke er innafor. For hvorfor får jeg, som står på mailinglista til Oslo Plan og bygg en epost om orienteringsmøte for Havnepromenaden først tre og en halv time før møtet avholdes? Er det fordi jeg, dypest sett, ikke er velkommen? At enhver form for innspill eller medvirkning fra lekfolk egentlig er uønsket?

Ti år for sent. Er det ti år for sent? 
Er det fra nå av bare snakk om selvhevdende informasjonsmøter fra byggherrer og etater?

Planleggingsfasen for Bjørvikautbyggingen er over. Tomtevolumene og infrastrukturen er satt. Det skjedde for ti år siden. Vi vet derfor at det blir så og så mye av alt og vi vet hvor de store gateløpene skal gå. Men det er også veldig mye som ikke er bestemt, fordi gjennomføringsfasen for størsteparten av området ennå ikke er påbegynt! Det betyr for eksempel at ingen ennå vet hvordan alle de ”vanlige” byggene og gatene i Bjørvika kommer til å se ut. Ikke en gang arkitektene, for de har ikke tegnet dem enda. Og er det ikke med de helt ordinære husene som det er med hverdagene? At det er dem det er flest av?

Skal jeg driste meg til å tro at et engasjement fra befolkningen (meg og andre) fremdeles kan innvirke på alt det som gjenstår, altså på selve utformingen?

Bredt og tett? Høyt og hissig? Langt og smalt? Volumer kan jo anta alle mulige slags former … for ikke å snakke om alle rommene mellom husene, der vi skal møtes og bedrive byliv.

Sliten og lei sier du? Du var med på motstanden mot Barcode som ikke førte noen steds hen? Det sies at selv om etatenes svar på den massive motstanden mot Barcode var å snu det døve øret til, var visst ledelsen riktig så fornøyd med engasjementet fra byens befolkning. Det kan jo hende de har lært seg å høre etter også, siden sist.

Naivt? Eller et forsøk verdt?

Jeg fortsetter i alle fall med bloggen, og jeg begrenser engasjementet til Bjørvikautbyggingen, for det er den som angår meg mest. Den ligger utenfor døra mi. Så finnes det forhåpentlig andre og mer lommekjente som blander seg i både de store og små føringene som nå drar i gang på Filipstad.

Og så er det jo noe som heter dialog og samarbeid på tvers av grenser. Det er veldig moderne.

Foto: Kristin von Hirsch

Vinterminner fra Bjørvika

Foto: Kristin von Hirsch

Foto: Kristin von Hirsch

Foto: Kristin von Hirsch

Foto: Kristin von Hirsch

Vinterminner fra Bjørvika

Legg kveldsturen til den temporære broen mellom Sørenga og Operaen og se Barcode glitre
– før det er for sent.
Snart er den bygget inn.

Barcode og byen bak. Foto: Kristin von Hirsch

Foto: Kristin von Hirsch

Bort med Innvik, vekk med Borgen – om kulturvisjonære skadeverk i Bjørvika

Invitér til nybrottsarbeid i ”urørte omgivelser” og det er ingen ende på planer og visjoner. Dette gjelder også for kulturbygging, og nå er det Bjørvikas tur. Derfor: Ryddearbeid pågår. Alt skal vekk. Den nye byen bygges nemlig fra scratch.

Aktørene er mange, initiativene og interesseområdene likeså. Likevel: Noe har kulturvisjonærene til felles: Nybyggermentaliteten. Som om det intet fantes i Bjørvika før deres egen inntreden på arenaen.

Men hei! Selv om området er blanke ark og fargestifter for dere nybyggere, var det faktisk noen her før både kulturoppfølgingsprogrammet for Bjørvika og fjordbyplanen. Jeg snakker om den kulturen som allerede fantes, den kulturen som i årevis levde side om side med havnevirksomhet, containere, togspor og bilkøer. For, tro det eller ei, det lå allerede to godt innarbeidete kulturinstitusjoner i Bjørvika da ryddeaksjonen startet.

1: Innvik. 

Den vesle, frie teaterbåten som lå over ”gata” for Operaen. Der de serverte vafler til femten kroner, helt vanlig kaffe og en halvliter til femtilappen. Der de kjørte arrangementer non stop, hummer og kanari, og der de skiltet med byens billigste bed and breakfast – med beste ever utsikt til Operaen. Båten lå til kai midt i bråkete Bjørvika i ti år, og et øyeblikk var jeg fristet til å tro at den skulle få lov å fortsette å ligge der, som operaens nærmeste nabo og en herlig kontrast. 

Hvor naiv går det an å bli?

Selvfølgelig måtte den vekk. Ikke mye ble sagt om den saken, og det man får vite er at strenge brannforskrifter gjorde kål på eventyret. Jeg tror ikke på det. Hadde Oslo kommune med Fjordplanen i hånd ønsket videre liv for denne uregelmessigheten, ville båten vært reddet. Det ville ikke kostet stort heller. Sammenlignet med det pengesluket som kalles utredningsmillioner til Munch – eller akvarium, eller hva det nå blir til slutt: en knapp og et par glansbilder.

Innvik med utsikt til Operaen, og vice versa. Foto: Bernt Rostad

2: BORGEN. 

Borgen er det store firkantbygget som ligger i bakkant av vannspeilet i Gamlebyen. Det med en diger Aftenpostenreklame på toppen, som inntil nylig lyste neonblått i solnedgangen. Den 1. juli er det kroken på døra for den gamle industribygningen som i årtier har ruvet i ensom majestet i Bjørvika. Den ble bygget som jernbaneverksted, og de siste tjue årene har den rommet et vell av kulturarbeidere. Jeg nevner i fleng: atelierer for utallige kunstnere, øvingslokaler for hundrevis av band, og verksteder for en fantastisk samling nisjehåndverkere. 

Her har husleia gjort det mulig å eksistere, også for alle dem som sliter med å holde seg på riktig side av fattigdomsgrensa, men som likevel velger å skape og være del av den underskogen av smått og stort, stilrent og skranglete som må til for at et rikt kulturliv skal få blomstre. 

Det sies at man bare må rive Borgen for å få bygget de nye sporene til Follobanen. Jeg tror ikke på dem. Det er snakk om et par meter, og det er plass på andre siden av de eksisterende togskinnene også, der det ikke finnes en eneste forhistorisk ruin i grunnen.

Jeg skjønner det bare ikke. Hva er det som rir de styrende kulturvisjonærene? Har de latt seg rive med av utbyggerne og den urnorske kast skiten-mentaliteten? Eller blir de kneblet? Eller er de bare blinde? Hvorfor fjernes det som allerede finnes i stedet for å se potensiale og utvidelsesmuligheter – innlemme?

Fjorbydplanen av 2008, politikernes festtale for Oslos nye vannkant, lover mangfold, en tumleplass for alle osloborgere. Den preker om viktigheten av å løfte frem kontrastene, skape rom for det uventede – alt dette som viktige byggesteiner for det nye Bjørvika. Man går faktisk å langt som til å si at fravær av slike kvaliteter vil vitne om et mislykket byutviklingsprosjekt. 

Planen ser ikke ut til å være verdt papiret den er skrevet på. Innvik og Borgen var jo nettopp to slike kontraster til det strømlinjeformede og gjennomkalkulerte landskapet som er i ferd med å vokse frem, og de var stappfulle av all denne kulturen man snakker så mye om – helt av seg selv!

Borgen (Bispegata 12), et praktbygg av sitt slag, har huset kunstnere, musikere og nisjehåndverkere i tyve år. Foto: Kristin von Hirsch.

Tenk på en hage. En gammel, overgrodd og fraflyttet en. Den er din. Den ser forjævelig ut. Du har to alternativer.

Enten: Gyv løs med bulldozer og gravemaskin, planér ut og hell på med ny jord. Ansett en anleggsgartner eller dra til Plantasjen og fyll opp bilen med årets hagestandard.

Eller: Bi litt. Se hva som skjer i vårløysinga, se hva som skjer om høsten. Rykk opp, luk, vend jord, men sjekk for all del hva som finnes der nede under overflaten og la de områdene der noe skjer av seg selv få være i fred.

En gang i Drammen var jeg, full av iver over å få egen hage, klar for første alternativ. Gud hjelpe og trøste for noen planer jeg hadde. Heldigvis kom noe i veien. Hva det var husker jeg ikke, men det reddet de eldgamle peonbedene, sverdliljene og de nesten utdødde euriklene, som naboene ved senere anledninger stod i kø for å få avleggere fra. Det viste seg å være et voldsomt liv i ripsbusken også. Den trengte bare ørlitregranne stell.

Det tok ca syv år, akkurat så lenge man sier det tar for å anlegge en hage. Så da jeg flyttet, struttet den. De nye eierne elsket den. De elsket den for sin uforutsigbarhet, sin strukturerte ustruktur, for regnbuepaletten.

Smått fra super’n:

”Wasa har lansert nye mellommåltids-løsninger som du kan nyte uten dårlig samvittighet!”

– Å, jeg vet ikke det Wasa. Hvordan kan jeg nyte tre skjefuller eplepuré toppet med tre gram knekkebrødputer uten dårlig samvittighet når emballasjen består av:

- plastbeger (til eplepuré)

- aluminiumsdeksel over puréen

- plastlokk (til knekkeputer)

- plastdeksel over putene

- plast-engangsskje

- plastemballasje rundt skjeen

- pluss et tjukt og digert pappcover som holder de overnevnte bestanddeler sammen

???

Prisen per hundre gram kokt eple, tretti mikroskopiske knekkebrødputer og en haug søppel? 

KR 19,90!

Hvor ble det av mest mulig knekkis innhyllet i minst mulig emballasje, til en akseptabel pris?

Her kan du se en fin liten animasjon om søppel. Tittel : HOW TO DESTROY THE WORLD - "Rubbish"






ps. I Tyskland tar folk av emballasjen i butikken hvis de ikke ønsker den. Det har vissnok ført til redusert bruk av emballasje fra produsentenes side. Har hørt rykter om at det er lov her også, bare at vi nordmenn ikke driver med slikt – forbrukermakt altså. Vi bare tar det vi får og betaler hva det koster.

Fremtiden som aldri ble

Min far var fremtidsoptimist. En moderne mann, formet av den nye vestlige verden. Den som begynte å ta form etter 2. verdenskrig. Han leste og leste, om grensesprengende oppfinnelser, guders død, space. For ikke å snakke om det nye livet på jorden …

” Når du blir voksen, Kristin, har alle sin egen flygende tallerken, og vi slipper å lage mat, for all næring vi trenger får vi fra små firkanter med konsentrert energi.”

Herlig! Tenkte jeg. Slutt på lever og blodpudding, slutt på fiskegrateng og fortaustrasking. Jeg så for meg alle de små tallerkenfarkostene som suste rundt over hustakene. For ikke å snakke om hvordan jeg drømte meg bort i fremtidens kleskode, også inspirert av pappas malende forklaringer. Alle kom til å gå rundt i ettersittende drakter, i sølv eller hvitt, med innebygde støvletter. Og kanskje med glasskuler på hodet, hvis lufta ble for dårlig.

Jeg har vært voksen lenge nå. Er det rart jeg er skuffa?

Scannet fra bladet Illustrert Teknikk og Hobby for hele familien, nr. 9 - 1957. utgitt av Nasjonalforlaget. Teksten er som følger: "Det er en ganske alminnelig morgen i 1965. Husets herre har gjort seg ferdig med frokosten og morgenavisen og går nå ut på baksiden av sommerhuset der hans nye, hendige "plast-tallerken" venter for å bringe ham de vel 100 km inn til byen og kontoret. Naboen pleier å reise sammen med ham, og han er allerede på pletten. De hilser og veksler noen ord om været mens vår mann åpner en innfelt klaff i tallerkenens kropp ..." Og slik fortsetter det. Topphastighet: 165 miles per hour. 

Space age fashion fra sekstitallet.

LUFTA ER FOR ALLE? – tanker om Bjørvika

Sen morgen i desember. Jeg bikker mot høyre i det søndagstomme lyskrysset ved Ruinparken og lar sykkelen bestemme farten. Og der ligger den, som alltid; Oslo, min by. Den slake kaffeskåla, naturlig skråplassert med grankledde åser som ytterkanter mot øst, nord og vest, som bryter vannskorpen i sør og forsvinner i fjordspeilet. I dag fylt av gråvær og mild sønnavind med saltvannslukt.

Gamlebyen. Det er noe spesielt med dette stedet. En følelse av beboddhet jeg kan kjenne i andre byer i Europa, men ingen andre steder i Oslo. Det handler om tid, tror jeg, om slekters gang. For i Bjørvika har det bodd folk lenge. Det var her de slo seg til, de første bosetterne, og det forstår jeg godt. Det er noe med utsynet, nærheten til lys, luft og vannets bevegelser, med det trygge Eikaberget i ryggen. Jeg vet hvorfor de la byen her. Jeg vet ikke hvorfor det gamle Oslo senere ble overlatt til forfallet. Jeg vet heller ikke hvorfor en betongvegg er i ferd med å reise seg midt i synsfeltet.

Første byggetrinn i Bjørvikautbyggingen, Operakvartalet, også kalt Barcode, sett fra Gamlebyen. Om noen år vil også området til venstre i bildet, fjordsiden, være fyllt opp av bygningsmasse. Foto. KvH.

           

Jeg har sett tegningene. Utallige tegninger og modeller av florlette bygninger. Like lyse som Operaen – perlerader i vannkanten. Det er den nye fjordbyen som stiger frem – Bjørvika – i Oslo kommunes fjordplan av 2008 beskrevet som en utvidelse:

(Utdrag fra Fjordbyplanen 2008, side 7)

”Fjordbyen skal vitalisere, skape stolthet og tilhørighet, samt sikre allmennheten tilgang til ”herlighetsverdiene” ved vannet. Samtidig skal Fjordbyen være åpen for framtidige livsstiler og det uventede. For å lykkes må det skapes en bred forståelse av Fjordbyen som et byutviklingsprosjekt med et boligtilbud og andre aktiviteter egnet for alle befolkningsgrupper. Fjordbyen må få et helhetsgrep som sikrer økt livskvalitet for flest mulig av byens og regionens beboere.”

…” Et bredt folkelig engasjement, samt å sikre offentlighet og åpenhet rundt vedtakene om utviklingen av Fjordbyen, er et viktig prinsipp.”

Første etappe, ”barkodene”,  er snart unnagjort. Tolv spesialdesignete mastodonter av glass og stål velter opp der skåla blir en langgrunn strand. Seg selv nok vender de ryggen til byen bak og får meg til å tenke på de endeløse hotellrekkene langs 60- og 70-tallets solkyster, dit folk ikke lenger reiser selv om sola alltid står så høyt på himmelen at ingenting skygger for den. Her hos oss er det annerledes. Dette sparsomme vinterlyset som reflekteres av fjorden og gir byen et ekstra løft når kulda og mørket er i ferd med å sluke oss, skal ikke lenger bli oss til del. Heretter reflekteres det av glassfasadene i den nye bydelen og sendes tilbake til sitt opphav. Og hva med fjordbrisen? Den som i blaff har fylt sentrumsborgeres vintertrette lunger, gitt tilsig til det gule lokket av forurensning som ligger over Oslo et halvt år av gangen. Åser på tre sider, en betongvegg langs sjøen ... Hva er det de tenker på?

Lav oktobersol skinner i glass. Det mangler fremdeles syv bygninger i Barcode-rekka. Der jeg står, ved vannspeilet i Middelalderparken, kommer den nye hovedveien ut av Oslo. Til venstre for den, mot sjøen, fylles det opp av bygningsmasse. Foto: KvH.

I denne byen består store deler av livet av lavt lys og natt, brunsalta snøslaps og holke. Den absolutte motsetning til utbyggernes glansede presentasjoner som viser sommer, sol, sol og sommer – og lettkledde mennesker, evig paraderende langs uendelige kaipromenader i ferieland.

Tegningene av fjordbyen får bunnfrosne nordmenn til å drømme så hardt og romantisk om pauseliv med bølgebrus og tropevind at vi glemmer hvor vi er, hutrende til og fra, innhyllet i våre egne lys- og lufteforhold. Hverken utbyggere eller politikere ser ut til å ha slikt i tankene heller, opptatt som de er av profitt, profil og bærekraft (opprinnelig et velment begrep, nå redusert til å beskrive kortsiktig lønnsomhet) – eller de ”glemmer” å ta det med i beregningene ... For det blir visst veldig bra på forsiden.

I fjordbyplanen står det skrevet at den nye fjordbyen skal være åpen for framtidige livsstiler og det uventede, og at det innebærer å skape et byutviklingsprosjekt med et boligtilbud og andre aktiviteter egnet for alle befolkningsgrupper.

Nå viser det seg at visjoner om en fjordby for alle går dårlig i hop med lønnsomhet. Derfor er det vi ser, på tegninger og av første byggetrinn, noe ganske annet. Konformt på grensen til det kvalmende, men det er visst slik det må gjøres om det skal ”lønne seg” – uten at jeg noen gang hører at det settes spørsmålstegn ved hvor lista for den lønnsomheten legges.

Hvis du spør hva jeg tror: Bak bling-bling og politiske festtaler vaker mangt et personlig grådighetsmotiv. Ingen utvikler ser det som sin oppgave å skape noe som ikke har best mulige inntjeningsmuligheter. Ikke frivillig. Alle politikere ønsker å sette spor etter seg og vender derfor mediene og allmennhetens fokus mot det storslagne, signalbyggene. For all del; Munch er viktig, og Deichman, alibiet for allbruk og folkeopplysning, men hva med muren – det feite beltet av næringseiendommer og boliger ingen roper om? Som prosjekteres og oppføres i ly av alt ståket om kulturbyggene. Som går fra Operaen til Loenga. Som tar lufta og lyset fra byen bak. De skal stå der i hundre år de også …

Her har jeg avfotografert Oslo S Utviklings (OSU) modell over Bjørvika. Den står utstilt i Dronning Eufemias gate 8, inngang fra forsiden av bygningen. Kommentar til bildet: Nede i hjørnet til høyre: Omtrent her stod jeg da jeg tok bildet ovenfor. Til venstre: Gjenkjennelige Munch. I bakgrunnen: Barcode. Resten: Veggen mot sjøen (7-8 etasjer i gjennomsnitt). Blir det fint mon tro? 

Jeg har et spørsmål: Er det noen der inne i systemet som har fått jobben med å sørge for at visjonene i fjordbyplanen av 2008 bevares midt i alle særinteressene? I så fall: Hvem og hvor er vokterne av ”herlighetsverdiene” som skal sikre økt livskvalitet for ALLE befolkningsgrupper, også de som bor i byen bak?

Da jeg var liten var det en ting vi var helt sikre på, og det var at lufta er for alle. Det må vel strengt tatt gjelde lyset også? Men som vi alle vet: Det er enklere å få tilgivelse enn tillatelse, og for all del: Det blir sikkert en spektakulær innseiling.

En forkortet versjon av dette innlegget stod på trykk i Aftenpostens aftennummer den 11. januar 2012.

Nytt år

Julestjerna over Bjørvika. Foto: KvH

Fett fra fortiden

I 1991 kjøpte jeg leielighet på Bislet. På innsiden av sikringsskapsdøra hang en overlevning fra forrige eier; et utklipp fra et blad. Det var mørkegult av elde, trykket på grovt etterkrigspapir. Ut fra fotografiet kunne det tidfestes til femtitall. Overskriften på artikkelen: Fett skal fett fordrive.

Og under stod det, sort på gult, at skulle man som voksen kvinne noensinne bli kvitt det overflødige fettet, var det bare én ting å gjøre: lange innpå med mer fett. Smør, krem, koteletter med fettrand, delfiakake … you name it, og på femtitallet var det ennå ikke noe som het bra eller dårlig fett. Fett var fett. Punktum.

Hver gang en av de gamle sikringene gikk leste jeg artikkelen med skrekkblandet fryd. Det var midt i høykarbo-tidsalderen, da en hver kostholdsinteressert med gangsyn og vett kunne fortelle deg at et riktig og vektregulerende kosthold skulle bestå av seksti prosent korn,grønt- og rotfruktskarbo, tretti prosent protein og ti prosent fett. For sånn var sammensetningen i kroppen vår. Jeg så for meg disse damene som gasset seg i fett, og når noen kom på besøk, viste jeg utklippet fram til allmenn forlystelse. Men det var ikke attraksjonsverdien som var hovedgrunn til at jeg lot fetthyllesten henge. I bunn og grunn handlet det om å minne meg selv på at alt går i bølger og at hukommelsen er kort.

En ny påminnelse fikk jeg i 2009, da den alvorlige globale finanskrisa vi befinner oss i var et faktum. Den fikk navnet resesjon, og verdens befolkning ble oppfordret til å kjøpe mer, for bare sånn kunne vi redde oss selv fra avgrunnen. Her på oljeberget stagnerte boligprisene i noen måneder. De gikk sågar noen prosentpoeng ned. Meglerne var fra seg og journalistene intervjuet dem og konstaterte at “aldri har den norske økonomien vært hardere rammet”. Samtidig var kafeene fulle av mennesker som drakk og spiste til den store gullmedalje, og på Ikea gikk livet sin vante gang. Og så skjøt pilene på boligmarkedets salgsbarometre igjen oppover.

I mitt stille sinn tenkte jeg: Hvordan kan mediene behandle denne krisen som ”den eneste ene”? Har de til og med glemt den nærmeste – jappebobla som sprakk i 87 og gjorde det mulig å handle julegaver til opphørssalgspris i alle butikker (de som fremdeles ikke hadde gått konkurs) året rundt? For ikke å snakke om boligprisene som i løpet av få år ble mer enn halvert, så jeg i 1991 fikk en leilighet på Bislet nesten gratis, også etter datidens forestillinger om prisnivåer?

Så forsto jeg. Det har med tid å gjøre. Alder. Jeg er i ferd med å bli gammel! Det er de yngre generasjonene som styrer mediebildet, og deres hukommelse er ikke lenger enn min. Vi husker vår egen tid, og i 87 var disse journalistene og meglerne og finansanalytikerne antakelig småtasser uten interesse for annet enn det som skjedde innen deres begrensede synsfelt. Som jeg var det en gang for lenge siden og mine foreldre før det. Det forstemmende er at vi fortsetter på samme viset, i vår egen boble. Det hjelper ikke at vi har historiebøkene, tradisjonene, kulturen, og nå også internettet.

Hver tid sin ”verste krise ever”, hver tid sitt ”beste band ever”, hver tid sin mest ”revolusjonerende diett ever”.

Den virkelige hukommelsen lever aldri lenger enn et menneske, og knapt nok det. Har du ikke opplevd det selv, husker du det ikke, og for den som forstår å benytte seg av dette faktum ligger verden åpen. Fett skal fett fordrive.

Byen vokser - oktoberkveld på Sørenga

Foto: KvH

Foto: KvH

Foto: KvH

Foto: KvH

Foto: KvH

Foto: KvH

Bjørvika – ferdig servert?

Den 26. september deltok jeg på et åpent seminar arrangert av Bjørvika utvikling. Tema for dagen var offentlige rom i byutviklingen - med utgangspunkt i allmenningene i Bjørvika.


Mange spørsmål på agendaen: Får folk i Oslo og Bjørvika gode offentlige rom? Blir byrommene en plass for alle? Eller blir det mye form og lite folk? Forsvinner de gode visjonene i realisering av planene?

Spørsmål som i høy grad angår Oslos befolkning. Vi var seks ”frie” sjeler der, resten tilhørte familien av involverte arkitekter, utbyggere, og statlige og kommunale byråkrater.

Vi møttes i Pwc-bygget i Barcode, første byggetrinn av Fjordbyen, noe som ga en forsmak på livet mellom husene i Oslos utvidelse mot verden. Det blåste godt den dagen, og mellom barkodene blåste det mer. På vei til lunsj i nabobygget treiv vinden tak og feide oss over et nymalt bygulv av hvite sirkler på rød bunn, klemt inn mellom flater av glass og stål rett til himmels. 

Er det her vi skal boltre oss og samhandle? Er dette et av rommene mellom husene i vår nye fjordby, der Oslos borgere i mange generasjoner fremover skal ferdes og trives?

Byrom Barcode. Foto: KvH.

Ord man blir lei – ord man av en eller annen grunn bare ikke orker høre: For min del er ordet serveringssteder.

For hva er vår tids nøkkel til det gode liv i byen? Når jeg hører utbyggerne forklare det kommende eller forsvare det allerede eksisterende blir jeg redd. Enerådende mantra er: Serveringssteder. Smokk opp et par serveringssteder i vindtunellen og lykken er fullkommen. For den urbane lykke – eller lykken generelt, er visst å konsumere. Da gjelder det å skape en illusjon om ferieliv langt fra byens ståk og mas. Det gjør man ved å fjerne rot og uorden og ellers alt som skaper byens puls, og erstatte det med en evighet av velfriserte kaipromenader pepret med serveringssteder. Så vidt jeg forstår kommer det ikke til å finnes en plass i det nye Bjørvika der man ikke kan få servert en varm kaffelatte, en herlig matbit eller en velfortjent pilsnerøl til hundre kroner, – alt mens de urbane barna iføres utleieredningsvester og sendes ut på kaikanten for å leke.

Sol og servering på Sørenga. Hentet fra www.urbika.com.

For noen er dette sikkert flott. For mange andre er livet i en by mye mer, eller helt andre ting enn serveringssteder og joggepromenader. 

Personlig tenker jeg at Vannspeilet i Gamlebyen rommet essensen av en slags vellykket urbanisme da det ble utformet. Snart vil stedet tilsvare plassen bak benkene i et sirkustelt. Man vet det skjer noe i forkant, men ser ingenting. Men den gang da; midt i kaos, mellom togskinner og ruiner, kunne man, helt gratis, ligge på en diger bystrand og slikke sol. Man kunne bade mens man observerte svette bilister i rushtidskø på vei til og fra, man hadde full utsikt til Hovedøya og fjorden. Masse lys og luft, og fra picnicteppet i ruinene kunne man også se kraner og containere – selveste havnevirksomheten. Bråkete, møkkete, dynamisk og fargerikt. Og for dem som jobbet på havna eller satt i bilene, var det også ganske fint å se dette yrende strandlivet midt i byens larm. Opplev, se, bli sett = puls.

Jeg er bare én, det finnes like mange ideer om et rikt byliv som det finnes mennesker i denne byen. Av den grunn har politikere og utbyggerne av den nye fjordbyen et ansvar. For den nye fjordbyen er Oslo, den er alles by, ikke en bydel, en ghetto.

Får folk i Oslo og Bjørvika gode offentlige rom? Foto: KvH.

For første byggetrinn er vel toget allerede gått. Jeg ser konturer av en totalitær regi der alt er ferdig designet, ferdig ”pyntet” og hvor det gjennomgående refrenget er glatte, ugjennomtrengelige flater. Det loves flere serveringssteder, men hva med grønnsakhandleren, rammemakeren, stoffbutikken, lekeplassen, frisøren, skateparken, tippekiosken – alt dette småplukket vi mennesker faktisk finner både nødvendig og tiltrekkende? For ikke å snakke om rekreasjonslommene og gjemmestedene der man kan oppholde seg en hel dag uten å tvinges til å kjøpe noe som helst?

For de fremtidige områdene som ennå ikke er ferdig prosjektert og tegnet har jeg en bønn: Legg grunnen for sameksistens mellom alle typer mennesker her ute i vannkanten, og la den nye byen flettes forsvarlig sammen med alt det innenfor. Bygg smug og snarveier i stedet for sluser og bakvegger, la byromsekspertene få komme på banen, la dem få leke med utbyggere og arkitekter helt fra scratch i stedet for å bedrive dekorvirksomhet i etterkant. La folk få si sin mening. Vær modige, legg forholdene til rette for en dose kontrollert kaos. Regisser for spontan deltakelse, ikke bare konsum. Det er som med bøker og filmer, vi liker det når vi får være meddiktere i et landskap av kontrollert (en ramme av trygghet og forutsigbarhet) og ukontrollert (rom for personlig improvisasjon og delaktighet). Det er da ikke for sent?

Selvgjort er velgjort. Skateparken i Gamlebyen. Foto: KvH

Selvgjort er velgjort. Brakkbygrenda i Gamlebyen. Et trivelig innslag i et ellers velregulert bybilde. Foto: KvH.

 

Og politikere: Lær av Drammen. La byutvikling bli et tverrpolitisk anliggende basert på en felles utarbeidet visjon. Slik blir det lettere å legge en kurs og holde både den, utbyggerne og dere selv i øra de årtiene det vil ta å ferdigstille vår nye vannkant. Og husk at byens innbyggere ikke er en ensartet flokk.

Blir byrommene en plass for alle? Foto: KvH

Og hva med folkets stemme? Nå mens det bygges? Hvorfor var vi bare fem ”frie sjeler” i salen denne forblåste formiddagen? Seminaret, som var både innholdsrikt og tankevekkende, var et forsøk på å rette opp i ubalansen, og arrangørene lurte på hva de skulle gjøre for å nå ut. For engasjementet er jo der…

Forslag:  Kanskje kunne utbyggere og andre impliserte (for eksempel Plan og bygg, byrådet, arkitektfirmaene osv) i fellesskap opprette et permanent, temporært informasjonssenter, og så la dette senteret blir oppsamlingsplassen for dialog mellom de impliserte og byens befolkning? Et slikt senter kan ha full oversikt over og veilede i alt vedrørende både fremdrift og omveier i bjørvikautbyggingen i årene som kommer. Her kan også alt som er av folkemøter, vanlige møter og seminarer annonseres – uansett arrangør. Med andre ord: Oversikt. Åpenhet.

Jeg vil tro at det ikke bare er befolkningen som vil nyte godt av et slikt tiltak. For utbyggerne vil det også være gull verdt å ha Oslos borgere med på lasset i den årelange, nitide prosessen det er å drive byutvikling. Som symbolske medeiere. Det vil, om ikke annet, gi oss en følelse av å få delta i utformingen av egen by. Og det vi føler vi eier, det bruker vi. Det vi føler eierskap til, det steller vi pent med.

Det vi føler eierskap til. det steller vi pent med. Fra Skateparken i Gamlebyen. Foto: KvH.

Fredag den 22.juli 2011

klokken 15:20.

Kjører langs det gamle universitetet i Oslo sentrum. Et smell. Ikke noe vanlig smell. Bilen rykker. Jeg hopper. Nå skjedde det, tenker jeg. Nå skjedde det jeg ofte har tenkt og fryktet. Det smellet …

Gul, tjukk røyk som stiger mot himmelen over det indre av sentrum. Jeg vil ikke inn i noen tunnel, så jeg snur bilen og kjører ut, vekk. Det smellet … 

Så er gatene fylt av mennesker. Overalt. De bare står, ser – mot smellet. Stopper i Thor Olsens gate, ruller ned vinduet. ”En bombe i regjeringskvartalet!” Det er noe søvngjengeraktig over oss. Alt er så stille. Jeg ringer de nærmeste, – hold dere inne! Jeg vil hjem.

R4 er blåst ut. Statsministerens kontor er pinneved. Resten av regjeringskvartalet i ruiner. Krigssone.

En reporter: Et terroranslag mot det politiske episentret i Norge!

Jeg vil ikke tro det, men tror det.

Tv’n full av uvirkelige bilder. Av alt jeg ikke så. Hundre meter unna. Så nær er man, og så langt unna.

Full forvirring råder. 

Syv drepte.

klokken 17:30

Mens politiet på hele Østlandet kaster seg i bilene og kjører mot Oslo: Rykter går, om skyting på Utøya, AUFs sommerleir. 700 ungdommer i panikk og villelse. En båt som ikke er der den skal være? Noen har kledd seg ut som politi og skyter for fote? Folk svømmer fra øya. 

Bilder vi helst ikke vil tro. Jeg overveldes av tanker jeg ikke vil tenke.

Hva skjer? Hvem vil Arbeiderpartiet til livs? Så til de grader? At de går etter ungene?

Senere en gang:

Anders Behring Breivik. 32 år. I politiuniform. Kristenfundamentalist med nasjonalistisk bakgrunn. Arrestert på Utøya. Anti-islam. Anti-multikulturell. Bringes nå til Oslo for avhør. Hvordan kan én mann stå bak en så velorganisert og brutal terrorhandling?

Jeg gråter av lettelse for at dette ikke er begynnelsen på det polariserte og hatske marerittet jeg har fryktet skulle nå våre utkanter, og jeg gråter i sorg for alle disse ungene på Utøya, og foreldrene og familiene deres. Blaff av deres opplevelser blåser igjennom og fyller meg med en tom og bunnløs smerte. I det rommet dukker også gjerningsmannens familie opp. Vi er så små. Alle sammen. Vi er så sårbare. Og Norge er et bittelite land.

LØRDAG MORGEN

En humle surrer rundt lavendelplanten på verandaen. Tordenen driver over Ekebergåsen. Minst 80 ungdommer er drept på Utøya.

Hus kan repareres. Ikke disse ungene. 

Regn, sorg, og tid for å innse at ekstremister ikke kommer med merkelapp, at de like gjerne finnes blant våre egne?

Jeg vil løfte fram åpenheten og mykheten vi har valgt som livsgrunnlag her i landet. La oss ta den som den selvfølgen den burde være, la oss kjempe for et tolerant, multikulturelt, mangfoldig og levende samfunn, og la oss stå sammen mot alle former for destruktiv nasjonalisme!

Fra FB 22.07.2011:

Bush, 9/11: "We're gonna hunt you down."

Stoltenberg, 22/7: "We will retaliate with more democracy".

Takk, Jens! Det er der vi skal være.

Tines siste på markedsføringshimmelen

Bunnen av lavmål er nådd. Går det an å si det? Hvis det går an: gratulerer Tine, vår alles meierimonopolist, i sommer har du nådd bunnen av lavmål.

***

Jeg er på hytta. Alene. sola skinner og dagene flyter stille forbi. Jeg lever enkelt. En kvartfull dunk hvitvin, passe avkjølt fra under kjellerlemmen, et par salathoder, noen tunfiskbokser og seks egg. "Livet er ikke det verste man har ... (sang danske Powl Dissing) … og om lidt er kaffen klar". Men hvor er melken? Heldigvis har jeg bil, og den store Coop ligger ikke altfor langt vekk.

En halv time senere er jeg på vei over berget med plastpose i hånden, inneholdende melk, Sjokadepålegg og et bråferskt brød fra egnens nye bakeri. Jeg er helt voksen! Jeg kan gjøre hva jeg vil! og nå vil jeg drikke melkekaffe og spise tjukke brødskiver med Sjokade i stedet for middag. Livet er langt fra det verste. Jeg nynner fornøyd mens jeg benker meg til. Sene solstråler fyller rommet. Men hvor lenge var Eva i paradis? 

Plutselig ... en inntrenger på mitt bord!

Jeg synes kanskje han ligner litt på Christer Falck, eller på en eller annen nonchelant filmstjernetype fra åttitallet. Var det Don Johnson han het? Han har halvlangt tilbakestrøket hår med midtskill (litt fett kanskje), åpen slaskete dressjakke og ingenting under. Korrekt. Ingenting under dressjakka annet enn sin vesle veltrimmete sixpack! Etter mitt skjønn: ubeskrivelig dårlig tegnet. Men her står han altså, på mitt bord ...

Mine damer og herrer: Må jeg få presentere Tines siste på markedsføringshimmelen: Mister Melk! 

Jeg begynner å lese hva Mr. Melk har på hjertet (mine tankebobler i klamme):

"Hei alle sammen! Jeg er Mr. Melk, den fødte talspersonen for Tine Melk (hjæælp!), denne smakfulle leskende drikken du nå holder i hånden (jasså?). Men det holder ikke at du har den i hånden (neivel?), du må drikke den også! (sier du det?)"

Etter denne humoristiske introduksjonen fortsetter han med harangen om melkens vidundervirkninger, den vi alltid blir presentert for, og særlig nå, når stadig fler stiller spørsmålstegn ved nordmenns abnorme melkeforbruk. 

(I Frankrike sier de at kumelk er for kalver, og det har de muligens rett i).

Med disse ord avslutter Mr. Melk sin tale:

"Men hei, hvem er du forresten? Fyll opp glasset og logg deg på Facebook og la oss bli bedre kjent!

Nei Mr. Melk! Deg vil jeg ikke kjenne! Q-melk, hvor er du? 

Et påfølgende spørsmål former seg i mitt hode: Hva har skjedd med Tines markedsføringsavdeling?

Tre (3) muligheter ser umiddelbart dagens lys i mitt mørke indre.

Enten:

En gjeng freshe reklamegenier, innhyret av Tine for å utforme sommerens melkepapp, den alle nordmenn skal lese ørtenhundre ganger igjennom sommermåneder i sol og regn, synes de har fått en helt grensesprengende god ide. "Kule åttitallet!!! Vi gjør det enkelt folkens! Smell opp en sånn passe sjuskete åttitallsfyr med åpen dressjakke og sixpack, med melkeglasset i hånden, og så tar vi'n helt ut ved å la ham servere noe åndsforlatt babbel om melkens vidundervirkninger, det blir gøyalt og sært, og så tar vi oss noe inn i helvete godt betalt så de går på og tror vi er geniale og avantgarde."

Og Mr. Melk er født.

Eller:

I Tines markedsavdeling sitter en trett gjeng og surmuler over reklameguruenes vanvittige overprising av tjenester de ofte (hver gang faktisk) tenker de kunne gjort bedre selv. Plutselig er det en som sier det høyt. Det virker forløsende. Så tar det ene det andre. En har en kompis som er helt rå til å tegne, en skriver faktisk selv små tekstbrokker for både melk og smør på kveldstid. Og da er det jo bare å sette i gang! Dette blir bra folkens, og faderullan meg helt gratis! Og kompisen tegner selveste Personifiseringen av melk: the corporate guy; tredagsskjegget sleskefyr med sixpack. Nonchelant sterk? Ja, dét må være nøkkelordet for et stigende salg!

Og mr. Melk er født.

Av disse to alternativene velger jeg eller-varianten, fordi jeg synes den er mest underholdende og fordi jeg helst vil nekte å tro at et profesjonelt team med respekt for åndsverket og håndverket de selv utøver kan prestere noe lignende. Bunnen av lavmål er nådd, Tine! Mulig dere syntes det var en god ide i øyeblikket, men slike vil vi ha oss frabedt på vårt frokostbord!

Etter hjemkomst gjør jeg en aldri så liten enquete. Noen som kjenner Mr. Melk?

Joda, det gjør de alle. Min tremenning på seksten rister oppgitt på hodet, min venninne på femti ruller oppgitt med øynene. Jeg utfører en vilkårlig stikkprøve utenfor den nærmeste krets, på en treogtyveårig hipster. Den resulterer i et resignert skuldertrekk.
Jeg gjør også noen undersøkelser som krever tilkobling til Internettet, som, tro det eller ei, er umulig på vår rudimentære hytte. Den bekrefter dessverre enten-alternativet paret med alternativ tre, for anledningen presentert av min bror.

For samme kveld sitter jeg sammen med min bror som bor i Danmark. Vi skal prate om hyttetider og drikke te med sukker og melk. Jeg setter kartongen på bordet mellom oss. Som en slags test (han har jo aldri møtt mr. Melk). Etter litt tid ser jeg ansiktet hans forandre seg. Blikket stivner i vantro. Han leser på kartongen!  Så kommer det, helt av seg selv, alternativ tre: ”Nei, nu vil jeg blive fed for fanden – on a cow!"

Yihaa!

The man you could smell like, the Old Spice Man: "I'm on a horse."

Lyd og ulyd

Foto: KvH

En gang rundt år 2000 flyttet jeg inn i et gammelt boligstrøk i nærheten av en tilårskommen riksvei. Den heter Riksveg 119 og går fra Drammen til Svelvik – i smale svinger langs Drammensfjorden. I salgsdokumentene for huset fra 1870 stod det: ”Huset ligger i stille og rolig strøk”, og i skjemaet der forrige eier svarer på spørsmål, svarte de ”nei” på spørsmål om det fantes sjenerende støy i eller omkring boligen.

Jeg trodde altså jeg flyttet til et rolig strøk. Slik var det ikke. For det skulle vise seg at bilene suste langs denne riksveien døgnet rundt. Aldri kø, men jevnt og trutt, uten stopp. I gjennomsnitt 12 000 biler  per 24 timer. Jevnt fordelt betyr det en bil hvert åttende sekund. Ti prosent, altså 1200 av kjøretøyene (ca 50 pr time) var digre trailere som fraktet gud vet hva til gud vet hvor. Jeg har aldri, verken før eller siden, bodd i et så bråkete område, og det sier ikke lite, for jeg vokste opp i Oslo i krysset Kirkeveien/Blindernveien. Siden bodde jeg i Toftesgate på Grünerløkka mens tungtransporten fremdeles dundret gjennom byen akkurat der, og nå bor jeg i Gamlebyen, mellom motorveier, tog, trikker og busser. Jeg kjenner byens larm, hjertet mitt stopper ikke på grunn av hvinende godstogbremser. Men altså… 12 000 biler … vroom, vroom, vroom, vroom, og et kjempedigert WROOOM... tett på … natt og dag. Var det stille i over ti sekunder begynte jeg å vente på neste vroom. Vi åpnet aldri vinduene mot veien.

Jeg prøvde å gå rettens vei. Mitt ”Ut av byen-prosjekt” – som skulle akkompagneres av fugleskvalder, humlesurr, vind og bølgeskvulp, viste seg å være et støyhelvete ... De hadde løyet i salgsdokumentene!

Selv om akustikkspesialisten målte et døgngjennomsnittlig desibelnivå langt over grensa for akseptabelt, endte jeg opp med å betale motpartens saksomkostninger. For det er visst vist både lov og helt legitimt å lyve i salgsøyemed. Hvis det var så viktig med det rolige strøket, burde jeg visstnok sjekket selv. Tatt meg tid til å sitte utenfor huset noen dager og kvelder, hørt skikkelig etter.

Hvorfor opplevde jeg bilstøyen i Drammen som så ille? En grunn kan være at jeg i mellomtiden hadde bodd i idylliske parknære strøk midt i tjukkeste byen. En annen kan være forventningene. Forventningene om koselig gammelt hus med hage i ”stille og rolig strøk.”

Foto: KvH

juni 2011: Feriedager på en liten gresk øy i Egeerhavet. Destinasjon nennsomt utvalgt etter timer med dypgranskning.  Vi er fulle av forventning – om sol og sus fra bølger, vind og sirisser. Lekkert hotell, med fantastisk utsikt over stranden og havet fra absolutt overalt, også fra svømmebassenget. Et perfekt basseng er det, blått og innbydende. De fleste gjestene er voksne mennesker. Sånne som vil lese, spise godt, sole, gå tur… hva vet jeg ... så avgjort ikke i nær familie med ”hva skjer’a”-folket. Så jeg legger meg til ved bassengkanten, lar blikket følge svalenes flukt over himmelen, åpner den lenge etterlengtete romanen jeg skulle lest for hundre år siden… akkompagnert av … nei, ikke vinden og havets sus, men hjernedød musak på full guffe!

Dunk, dunk, dunk, dunk… Jeg liker musikk, det er kanskje derfor jeg reagerer? Fordi jeg ikke klarer å stenge det ute, dette masseproduserte rælet som kalles musikk og invaderer hver minste krok av hjernen. Kan ikke lese. Kan ikke tenke. Grrrrrrr.

Sure gamle kjerringa holder ut en time, før jeg høflig spør jenta i baren om det er mulig å dempe lydinvasjonen. Og jada, den dempes, men det tar ikke mange minuttene før dunkene igjen gir gjenlyd i bassengflisene. Suset fra vinden i trærne, lyden av mennesker som svømmer og snakker? Glem det. Bare en evigvarende flodbølge av faen i helvetes hersens lydsøppel…

Men vi gjør ikke noe, vi tjue i solsengene. Jeg har på følelsen at vi alle tenker: ”Det kan jo hende det bare er meg som ikke fikser dette” . Så vi holder ut.

Dagen etter går vi til stranda i stedet ... for å oppleve det samme. Hver kiosk sitt eget lydspor må vite. Og vindens vendinger bestemmer hvilke søppeldunk vi får høre. Det eneste vi aldri hører er omgivelsene.

Foto: Wikipedia Commons

Jeg har akkurat lest om den på BBC: Den kalles Waterboat man – tege, eller buksvømmer på norsk. Du ser den ofte i stille dammer eller i lite brukte svømmebassenger. Den kan løpe på vannet, men stort sett svømmer den rundt nede på bunnen – og når den kaller på en make gjør den det ved å gni penisen sin mot magen slik at friksjonen skaper lyd. Ikke bare litt lyd. Den er, størrelsen tatt i betraktning, den skapningen på planeten som lager mest lyd. 90 desibel klarer den lille kroppen å produsere. Fabrikknivå – bare ved å gni penisen mot magen…

Det får meg til å tenke på disco, kjøttmarked, og på alle de pur unge av arten menneske som verden over råner rundt i kjøredoningene sine, utstyrt med anlegg som ofte overgår bilen i pris, og blæster sjokkbølger ut over alle forbipasserende i håp om å lokke til seg en passende make. Jo høyere jo bedre.

Greit nok. Paringslek er paringslek, og er vi ikke i stand til å skape det som må til ved egen hjelp må vi ta andre teknikker i bruk. (Før i tiden sang trubadurene utenfor jomfruburene.) Men hva er vitsen her ved svømmebassenget hvor jeg befinner meg sammen med et dusin par som for lengst har gjort unna formeringen?

Jeg vet ikke hvordan det er i Hellas, men etter norsk lov er støy definert som forurensning. Men hvem definerer hva som er støy? Når blir lyd til støy?

Man kan kanskje definere støy som nærvær av uønsket lyd? I så fall; hvem skal definere hva som er uønsket lyd?

Biltrafikk, flytrafikk, helikoptre, anleggsarbeid… Selv om det er lov å lyve om graden av denne typen lyd i salgsøyemed, vil de fleste enes om at for mye blir støy, men hva med musikk? Siden smaken er som baken vil jeg si at musikk i våre felles rom utvilsomt kan oppleves som støy. Likevel: Musikk pumpes ut i alle butikker. Det finnes ikke den pub eller kaffebar med respekt for seg selv som ikke holder et jevnt musikkøs dagen igjennom. Noen går så langt at de plasserer høyttalere i gata utenfor – for å signalisere hvem de er lissom, lokke folk til seg… Jeg vet også at mange mennesker ikke kan eksistere uten sitt personlige lydteppe. Dem om det, men ikke brett det over meg og!

Hva vannbåtmennene angår: Hadde de unisont og uavbrutt brølt ut sine nitti paringsdesibel, ikke under vann, men på overflaten, hadde vi antakelig utryddet dem på flekken.