LUFTA ER FOR ALLE? – tanker om Bjørvika

Sen morgen i desember. Jeg bikker mot høyre i det søndagstomme lyskrysset ved Ruinparken og lar sykkelen bestemme farten. Og der ligger den, som alltid; Oslo, min by. Den slake kaffeskåla, naturlig skråplassert med grankledde åser som ytterkanter mot øst, nord og vest, som bryter vannskorpen i sør og forsvinner i fjordspeilet. I dag fylt av gråvær og mild sønnavind med saltvannslukt.

Gamlebyen. Det er noe spesielt med dette stedet. En følelse av beboddhet jeg kan kjenne i andre byer i Europa, men ingen andre steder i Oslo. Det handler om tid, tror jeg, om slekters gang. For i Bjørvika har det bodd folk lenge. Det var her de slo seg til, de første bosetterne, og det forstår jeg godt. Det er noe med utsynet, nærheten til lys, luft og vannets bevegelser, med det trygge Eikaberget i ryggen. Jeg vet hvorfor de la byen her. Jeg vet ikke hvorfor det gamle Oslo senere ble overlatt til forfallet. Jeg vet heller ikke hvorfor en betongvegg er i ferd med å reise seg midt i synsfeltet.

Første byggetrinn i Bjørvikautbyggingen, Operakvartalet, også kalt Barcode, sett fra Gamlebyen. Om noen år vil også området til venstre i bildet, fjordsiden, være fyllt opp av bygningsmasse. Foto. KvH.

           

Jeg har sett tegningene. Utallige tegninger og modeller av florlette bygninger. Like lyse som Operaen – perlerader i vannkanten. Det er den nye fjordbyen som stiger frem – Bjørvika – i Oslo kommunes fjordplan av 2008 beskrevet som en utvidelse:

(Utdrag fra Fjordbyplanen 2008, side 7)

”Fjordbyen skal vitalisere, skape stolthet og tilhørighet, samt sikre allmennheten tilgang til ”herlighetsverdiene” ved vannet. Samtidig skal Fjordbyen være åpen for framtidige livsstiler og det uventede. For å lykkes må det skapes en bred forståelse av Fjordbyen som et byutviklingsprosjekt med et boligtilbud og andre aktiviteter egnet for alle befolkningsgrupper. Fjordbyen må få et helhetsgrep som sikrer økt livskvalitet for flest mulig av byens og regionens beboere.”

…” Et bredt folkelig engasjement, samt å sikre offentlighet og åpenhet rundt vedtakene om utviklingen av Fjordbyen, er et viktig prinsipp.”

Første etappe, ”barkodene”,  er snart unnagjort. Tolv spesialdesignete mastodonter av glass og stål velter opp der skåla blir en langgrunn strand. Seg selv nok vender de ryggen til byen bak og får meg til å tenke på de endeløse hotellrekkene langs 60- og 70-tallets solkyster, dit folk ikke lenger reiser selv om sola alltid står så høyt på himmelen at ingenting skygger for den. Her hos oss er det annerledes. Dette sparsomme vinterlyset som reflekteres av fjorden og gir byen et ekstra løft når kulda og mørket er i ferd med å sluke oss, skal ikke lenger bli oss til del. Heretter reflekteres det av glassfasadene i den nye bydelen og sendes tilbake til sitt opphav. Og hva med fjordbrisen? Den som i blaff har fylt sentrumsborgeres vintertrette lunger, gitt tilsig til det gule lokket av forurensning som ligger over Oslo et halvt år av gangen. Åser på tre sider, en betongvegg langs sjøen ... Hva er det de tenker på?

Lav oktobersol skinner i glass. Det mangler fremdeles syv bygninger i Barcode-rekka. Der jeg står, ved vannspeilet i Middelalderparken, kommer den nye hovedveien ut av Oslo. Til venstre for den, mot sjøen, fylles det opp av bygningsmasse. Foto: KvH.

I denne byen består store deler av livet av lavt lys og natt, brunsalta snøslaps og holke. Den absolutte motsetning til utbyggernes glansede presentasjoner som viser sommer, sol, sol og sommer – og lettkledde mennesker, evig paraderende langs uendelige kaipromenader i ferieland.

Tegningene av fjordbyen får bunnfrosne nordmenn til å drømme så hardt og romantisk om pauseliv med bølgebrus og tropevind at vi glemmer hvor vi er, hutrende til og fra, innhyllet i våre egne lys- og lufteforhold. Hverken utbyggere eller politikere ser ut til å ha slikt i tankene heller, opptatt som de er av profitt, profil og bærekraft (opprinnelig et velment begrep, nå redusert til å beskrive kortsiktig lønnsomhet) – eller de ”glemmer” å ta det med i beregningene ... For det blir visst veldig bra på forsiden.

I fjordbyplanen står det skrevet at den nye fjordbyen skal være åpen for framtidige livsstiler og det uventede, og at det innebærer å skape et byutviklingsprosjekt med et boligtilbud og andre aktiviteter egnet for alle befolkningsgrupper.

Nå viser det seg at visjoner om en fjordby for alle går dårlig i hop med lønnsomhet. Derfor er det vi ser, på tegninger og av første byggetrinn, noe ganske annet. Konformt på grensen til det kvalmende, men det er visst slik det må gjøres om det skal ”lønne seg” – uten at jeg noen gang hører at det settes spørsmålstegn ved hvor lista for den lønnsomheten legges.

Hvis du spør hva jeg tror: Bak bling-bling og politiske festtaler vaker mangt et personlig grådighetsmotiv. Ingen utvikler ser det som sin oppgave å skape noe som ikke har best mulige inntjeningsmuligheter. Ikke frivillig. Alle politikere ønsker å sette spor etter seg og vender derfor mediene og allmennhetens fokus mot det storslagne, signalbyggene. For all del; Munch er viktig, og Deichman, alibiet for allbruk og folkeopplysning, men hva med muren – det feite beltet av næringseiendommer og boliger ingen roper om? Som prosjekteres og oppføres i ly av alt ståket om kulturbyggene. Som går fra Operaen til Loenga. Som tar lufta og lyset fra byen bak. De skal stå der i hundre år de også …

Her har jeg avfotografert Oslo S Utviklings (OSU) modell over Bjørvika. Den står utstilt i Dronning Eufemias gate 8, inngang fra forsiden av bygningen. Kommentar til bildet: Nede i hjørnet til høyre: Omtrent her stod jeg da jeg tok bildet ovenfor. Til venstre: Gjenkjennelige Munch. I bakgrunnen: Barcode. Resten: Veggen mot sjøen (7-8 etasjer i gjennomsnitt). Blir det fint mon tro? 

Jeg har et spørsmål: Er det noen der inne i systemet som har fått jobben med å sørge for at visjonene i fjordbyplanen av 2008 bevares midt i alle særinteressene? I så fall: Hvem og hvor er vokterne av ”herlighetsverdiene” som skal sikre økt livskvalitet for ALLE befolkningsgrupper, også de som bor i byen bak?

Da jeg var liten var det en ting vi var helt sikre på, og det var at lufta er for alle. Det må vel strengt tatt gjelde lyset også? Men som vi alle vet: Det er enklere å få tilgivelse enn tillatelse, og for all del: Det blir sikkert en spektakulær innseiling.

En forkortet versjon av dette innlegget stod på trykk i Aftenpostens aftennummer den 11. januar 2012.