05.11.2015



Hvordan ytre noe i det offentlige rom uten å gå om de etablerte kanalene for verbale utrykk? Hvordan fremsi det enkle uten å bli platt? Som forfatter og aktivist jobber jeg verbalt og direkte, som billedkunstner/fotograf nonverbalt og indirekte. Med Semaphore undersøker jeg kombinasjonsmulighetene.

Tegn/kodesystemer/språk finnes overalt hvor mennesker ferdes. Det handler om kommunikasjon. Noen er selvforklarende, andre må læres. Noen er høylytte, andre tause. Noen er transparente, andre ugjennomtrengelige. Uansett: Overalt og hele tiden tyder/leser vi – og blir lest, for det er igjennom denne utvekslingen at vi blir til – eller ikke.

Når ting skal sies, blir det enkle ofte en hemsko. Enkle ytringer fremstår fort som banale klisjeer. Så hvordan beholde det enkle enkelt? Uten å gå veien om bannere eller haiku? Det lurer jeg ofte på. Derfor har jeg lett etter et eget språk for de enkle ytringene – som kanskje kan gi dem tyngde i stedet for å gjøre dem ubetydelige. Jeg fant Semaphore.
Semaphore er et visuelt språk, et ”universelt” tegnspråk med sterke tradisjoner for bruk helt tilbake til 1600-tallet. Det er skapt for å kommunisere kort og klart – på avstand. Flaggene som brukes er i hovedsak røde og gule og fungerer som forlengelse av et sett gitte armbevegelser. På grunn av digitaliseringen av verden er det i dag nesten glemt.
Spørsmål som har opptatt meg underveis: Om jeg omgår de allment kjente kodesystemene; er det likevel mulig å åpne for dialog/utveksling? Hvor mye har konteksten å si for ytringen – både den som finnes i det enkelte bilde, den som oppstår når flere bilder presenteres i et og samme rom, og den man tar med seg inn i rommet fra verden utenfor?

Tegnforklaringer vil være tilgjengelige i utstillingslokalet, og på bakrommet vil du finne den rådende diskurs.

Kristin von Hirsch (1961) er fotograf/billedkunstner og forfatter – født og oppvokst i Oslo. Hun har praktisert siden 2001 og har deltatt på en rekke kollektiv- og gruppeutstillinger. hun har også hatt flere separatutstillinger, sist på galleri storck, oslo (2014) og kunstplass5, oslo (2013).

hun ga ut sin første bok, hvem vet - om sannhetens utallige ansikter i 2005.

14.02.2014

Til alle dem som kikker innom her
(på satatistikken ser jeg at bjørvikabloggene stadig er i sirkulasjon)

Det er lenge siden sist jeg skrev noe her inne. Grunnene til det er flere, men først og fremst har det å gjøre med utmattethet. Å være aktivist krever mer enn man vet på forhånd. Det er kanskje like greit, for ellers hadde man ikke kastet seg uti det. Om man skal følge opp ordentlig er det faktisk en fulltidssyssel i seg selv. Så ni måneder (det var ikke over før godt ut i 2013) med Kulturhuset Borgen på tapetet, på toppen av det andre livet, tømte meg for krefter. Det betyr ikke at engasjementet for byutvikling er blitt mindre, men jeg har måttet fokusere på å få mitt eget liv tilbake på sporet. Så i tillegg til arbeid for føden jobber jeg med bilder igjen, og tar en master i religion og samfunn (med fokus på ritualer, aktivisme, demokrati og byrom). Og om ikke lenge kommer nok noen nye blogginnlegg også.

I mellomtiden:
velkommen alle, til utstilling på Galleri Storck i Bjerregårdsgate.




26.10.2012

Siste kapittel i Borgen-føljetongen? – oppdatering fra en trett aktivist

Har du et ekstra tonn energi innabords du gjerne skulle ha brent av? Da foreslår jeg tre og en halv måned i nærkontakt med det som kalles lokaldemokrati.

Vi, en liten gruppe engasjerte mennesker med høyst ulik bakgrunn og kompetanse, bestemte oss i sommer for at vi ville slå et ekstra slag for kulturhuset Borgen i Bjørvika, som på tross av å være en velfungerende rugekasse for kunst og kultur skulle rives. Vi fant fort ut av at det var flere mektige aktører enn Jernbaneverket (med sin plan for ny Follobanetrasé) som ville Borgen til livs, og forstod derfor like fort at troen på en redningsaksjon antakelig ikke var mer realistisk enn troen på mirakler. Vi syntes likevel det var viktig å ta kampen; for Borgen selv, og for kunsten og kulturens kår i Oslo. Dessuten: vi hadde sett oss lei på at pengesterke aktører får ture frem som de vil med byen vår, uten spilleregler og uten at noen tar til motmæle, og at vi derfor er i ferd med å få en ensidig og kalkulert utvidelse av Oslo mot fjorden, basert på kremmerånd og lite annet. Bare en av oss hadde hatt kontor på Borgen, så det var ikke personlige interesser som drev oss, men med vår bakgrunn som kulturarbeidere av forskjellig kaliber så vi likevel klart alle kvalitetene dette bygget hadde å by på – hvilket potensiale som lå her – både i forhold til den pågående byutviklingen i Bjørvika, der mangfold er nøkkelord, og i forhold til den prekære ateliersituasjonen for kunstnere generelt i denne byen. Så vi gøyv løs i håp om dialog med beslutningstakerne. Vi hadde gode argumenter for at byutviklingen i Bjørvika ville være tjent med et selvgrodd kulturhus for kunst- og kulturproduksjon, og vi så det som fullt mulig å finne frem til en løsning der Borgen og Follobanen kunne eksistere side om side for all fremtid. Vi ønsket altså dialog - samtale om tema, med Jernbaneverket, Oslo Plan- og bygningsetat, Riksantikvaren og Oslos politikere. Eneste sted vi fant noe som lignet dialog var i bydel gamle Oslo, men dem er det jo ingen av de lenger oppe i systemet som hører på uansett. Og ellers? Om vi tidligere har båret på fordomsfulle og enkle forestillinger om at lokaldemokratiet er en vits, så har vi vel nå fått dem fastslått ganske ettertrykkelig.

Her følger en resignert oppdatering vedrørende Borgens ve og vel. Den er nødvendig, for som aksjonsgruppe har vi hatt et forsett om å vise omverdenen hva vi driver med. Grunnen til den siste månedens taushet har rot i utmattethet, for det tar på å kjempe mot vindmøller.

Men altså, siden sist: Den 1. oktober var Borgen brenner-gruppa på deputasjon i byutviklingskomitéen i Rådhuset og snakket varmt for Borgens fremtid – både med et temporært og et permanent perspektiv for øye. Det ble også skrevet brev til den nye kulturministeren og noen andre eksperter med definisjonsmakt (siste halmstrå, står fremdeles ubesvart).
Ti dager senere, den 10. oktober, ble saken tatt opp som hastesak i samme komité siden Jernbaneverkets rivningsplaner effektueres allerede i november. Til tross for forståelse for kunstnernes problemer med å finne produksjonslokaler, og at man kan se verdien av et bygg som Borgen i det nye Bjørvika, valgte byutviklingskommiteen å stole på Jernbaneverkets forsikringer om at det haster med å rive Borgen, at en utsettelse kan forsinke fremdriften for hele Follobanen. Ingen ser ut til å ta notis av at dette alternativet til reguleringsplan for en Follobane på langt nær er vedtatt enda, og at det finnes både alterntive traséer og innsigelser i omløp – fra mange fler enn borgenforkjemperne. Derfor var det bare MDG som stemte for at Borgen skulle få stå en stund til, i påvente av de endelige avgjørelser.

Å se og oppleve den labre interessen for Borgen blant de styrende politikerne i Rådhusets byutviklingskomité (på tross av bydelspolitikernes fulle støtte) var trist og demoraliserende. Borgen handler jo om byutviklingspolitikk, kunst og kulturpolitikk, samt oslohistorie, – nettopp slike tema vi trodde byens politikere ville være opptatt av. Men opp mot jernbane veier tydeligvis slikt småplukk null og niks. Desuten: Jernbaneverkets ord er lov, og skal derfor ikke diskuteres.

Det har tatt oss litt tid å komme til hektene igjen etter den lærdommen. Men det er ikke over før det er over, og den 24. oktober kom en kontrasterende melding fra et medlem av bystyret; Gülay Kutal (sv).

"Jeg fikk med hele bystyret i dag bak tiltakene om å finne erstatningslokaler og prøve å beholde hele Borgen-miljøet." http://gulay-kutal.blogspot.no/2012/10/bystyret-vil-redde-kunstermiljet-borgen.html

Dette betyr vist at hele bystyret ønsker å ta vare på kunsterne som har vært del av Borgen-miljøet. Kjempegode nyheter for kunstnerne, og en viktig politisk forankring for byråden å ha med seg i forsøkene på å finne gode alternativer for dem. For oss i aksjonsgruppa betyr det, om ikke annet, at arbeidet vi har lagt ned har vært med på å skape en større bevissthet rundt kreative arbeideres vilkår i Oslo by.





Men Borgen... hjertebarnet ... som hadde alle forutsetninger for å bli en solid hjørnesten i det fundamentet som skal danne et fargerikt og mangfoldig byliv i Bjørvika... den får ikke stå, ikke en gang på lånt tid. Slik er det bare. Men vi kan ikke helt godta det, så vi spør, fremdeles i undring:
Hvorfor er det så viktig for Jernbaneverket å få denne bygningen av veien før reguleringsplanen deres er godtatt? Og hvorfor har det, fra dag en, vært kul umulig å komme i dialog med dem? Videre: Jernbaneverket har en etterhvert ganske fyldig cv på dårlig planlagt og utført arbeid. Hva hvis de river Borgen og det på sikt viser seg at Follobanen kommer på skinner et helt annet sted enn der den er planlagt per i dag?
Og til politikerne og byråkratene: Hvordan går det an å insinuere at innsigelser på reguleringsplaner av denne størrelsen egentlig er å regne som plukk og ingenting og at behandlingen av dem sees som formaliteter = utkast til reguleringsplanen for Follobanen går igjennom åkke som... Og hvorfor er byråkratiet innen stat og kommune så uoversiktlig at bare det å finne fram til rett person kan ta dager? Nå hører jeg hoderystningene og de overbærende kommentarene: "Det er ikke sant, alt ligger ute på nettet!" Og det har de rett i – i den forstand at alle nålene er lagt ut i høystakken. Og hvis man til sist finner fram til rett person og skriver brev slik man får beskjed om å gjøre: Jeg lover: Det går en evighet før de svarer – og da i vage og uklare vendinger. Her skal det sies at det finnes hederlige unntak, som både svarer og handler (de vet selv hvem de er), og dem skal vi takke, for uten dem hadde Norge gått i stå. Men så går det litt i stå likevel, fordi pressen, eller den fjerde statsmakt, ikke ser ut til å ville røre ved de (u)demokratiske sidene av denne saken. Ikke engang en aldri så liten graveøkt i de bakenforliggende og uoversiktlige maktstrukturene. Men det er jo flere store aktører her, som både har interesser og og fingre i fatet? I den store fraværsstillheten har det kommet meg for øre at de venter på ... dramatikk ... ?

Om jeg kanskje føler meg litt sliten og grinete og misbruker bloggen for å få tømt meg? Riktig. Det er sånn det går når man hverken er politiker eller lobbyist, og heller ikke a eller b-kjendis, men bare en helt vanlig osloborger med et over middels engasjement for byen vi bor i og et ønske om ny dialog rundt et stemoderlig og lemfeldig behandlet kulturbygg.
***
Rivningssøknaden for Borgen er nå sendt fra Oslo Plan- og bygningsetat til bydelsutvalget i gamle Oslo. Den vil bli behandlet på neste møte den 13. desember, men siden ingen hører på bydelspolitikerne vet vi jo hvilken vei det går. I praksis betyr vel denne papirskyflingen at JBV ikke kan begynne med sanering av bygget før denne datoen. Men i og med at de var i stand til å bedrive hærverk på egen eiendom noen dager etter at de i Østlandssendingen erklærte at de ville vente på politikernes avgjørelser, så vet vi ikke helt hva vi kan vente oss fra den kanten. Og strengt tatt spiller det ingen rolle heller.

Borgenbrenner-blogg

Siktlinje fra Borgens tak.

Utsikten fra det 1000 m2 flate taket på Borgen kunne bli den ultimate siktlinje i alle retninger







- for alle.

24.09.2012

Fortellingen om Borgen – fra 1916 til i dag

Borgen troner tungt i bakkant av Vannspeilet og Middelalderparken i Gamlebyen. Med en velkjent neonreklame for Aftenposten på taket har bygget fungert som landemerke for generasjoner av osloborgere og gjennomreisende.
Borgens historie
Bygget ble reist av NSB i 1916, da industrien var drivkraft for utviklingen av en hver by i verden. Fabrikkene og verkstedene poppet opp langs elveleiene og i havneområdene, og her i Oslo fylte man ut strandlinjene for å få plass til stadig mer aktivitet. Nyland mekaniske verksted, som lå der operaen ligger i dag, var tidlig på nittenhundretallet Norges største arbeidsplass med tusen ansatte. De bygde dampskip, men også dampmaskiner og damplokomotiver. På østsiden av Bjørvika, mot Gamlebyen, rådde Jernbanen grunnen, og i de digre hallene i Borgens første etasje aviset man togvogner som hadde gått bak damplokomotivene vinterstid. I byggets andre etasje reparerte man lokomotivdeler og hjulboggier. Stort sett alle som jobbet i og med Jernbanen bodde i Gamlebyen, og Bjørvika var ikke avfolket slik de nye generasjonene har opplevd området; Bjørvika var byens hjerte, og det var et yrende arbeidsliv der nede.
Nybygget Borgen i 1955, sett fra Oslogate.
Foto hentet fra oslobilder.no.
Godt utpå 1900-tallet gikk det  nedover med industrien. Nyland ble nedlagt i 1971 og områdene rundt ble liggende brakk. På denne tiden hadde man også glitrende ideer om den moderne byen med motorveier som pulsårer, og E18 og E6 ble dratt rett igjennom sentrum langs vannkanten. Dette reduserte aktivitetene i området ytterligere, men NSB holdt stand. Gods og mennesker skulle fremdeles fraktes, så i 1955 utvidet man Borgen med to nye etasjer for administrasjon. Bygget ble seende ut slik det står i dag, men i ca 1990 fant også NSB det for godt å stoppe driften i Borgen, og papirarbeidet ble flyttet til mer egnete lokaler i sentrum.
I 1993 fikk kunstnere og kulturarbeidere muligheten til å leie Borgen av NSB.  Slitent men bunn solid stod huset der og trengte folk for ikke å forfalle. En del kunstnere leide atelierer direkte fra NSB, og en mann ved navn Øystein Øyhus leide halvparten av bygget. Intensjonen var å drive utleievirksomhet til folk som trengte rimelige og røffe produksjonslokaler for å gjøre jobben sin.
Slik ble Borgen kulturhus til. Siden har Borgen vært et selvgående produksjonshus, fylt opp av selvstendig næringsdrivende, småbedrifter og enkeltpersonsforetak innen kunst og kulturproduksjon. Det har aldri hvilt på noen form for støtte.
Borgens funksjon som kulturhus
Borgen har ikke vært spesielt utadrettet i sin drift. Det har først og fremst vært et sted for produksjon, og produksjonen har vært massiv. I løpet av de siste tyve årene har Borgen huset mange hundre band, et par hundre kunstnere, pluss noen titalls spesialhåndverkere. Noen har vært med hele tiden, andre har vært inn og ut i kortere eller lengre perioder.
Et fint aspekt ved Borgen har vært lavterskeltilbudet, som i praksis betyr at alle har vært velkommen. Det gir en variert og god grobunn for den underskogen av smått og stort, stilrent og skranglete som må til for at et rikt kulturliv skal blomstre – og at noen slår igjennom også på det kommersielle markedet.
I tillegg: Borgen har vært et sted der tjenester og kompetanse har gått på kryss og tvers innen huset. Med så mange forskjellige kulturprodusenter under samme tak har det vært mulig å kjøpe tjenester av hverandre for å ferdigstille egne prosjekter.
Fra brakkland til nybyggervisjoner
Men tidene endrer seg. Fra begynnelsen i 1993 og frem til i dag har Oslo gjennomgått en rivende utvikling. Vi er blitt et steinrikt land. Slikt påvirker krav til standard, skaper nybyggervisjoner. Fjordbyvisjonen springer ut av dette. For plutselig er det mulig å ta i bruk områder som har ligget brakk, – omskape, tilrettelegge, tjene penger. I denne typen klima har ikke det litt skeive og skakke spesielt gode vilkår. Det skyves ut i randsonene av byene, lenger og lenger vekk, til fordel for kapitalens visjoner om mer kapital. Egentlig er dette litt underlig. Alle de fremste forskerne på byutvikling snakker om viktigheten av den genuine kreative produksjonen (den som ikke handler om penger og konsum) som grunnsteinen for god byutvikling. Det ser likevel ikke ut til at hverken utbyggere, grunneiere, byråkrater eller politikere har tatt dette innover seg, selv om kommunens egen Fjordbyplan av 2008 forteller om en visjon bygget nettopp på kultur og mangfold.
Utdrag fra Fjordbyplanen 2008, side 7.
”Fjordbyen skal vitalisere, skape stolthet og tilhørighet, samt sikre allmennheten tilgang til ”herlighetsverdiene” ved vannet. Samtidig skal Fjordbyen være åpen for framtidige livsstiler og det uventede. For å lykkes må det skapes en bred forståelse av Fjordbyen som et byutviklingsprosjekt med et boligtilbud og andre aktiviteter egnet for alle befolkningsgrupper. Fjordbyen må få et helhetsgrep som sikrer økt livskvalitet for flest mulig av byens og regionens beboere.”
Mellom visjon og virkelighet
Borgen, med det livet som har fått utfolde seg bak byggets tykke vegger, handler om alt det disse visjonene etterlyser. Kultur, fremtidige livsstiler, det uventede. Bygget i seg selv gir i tillegg Fjordbyen en ekstra arkitektonisk dimensjon som ikke finnes i alt glasset og stålet som reiser seg langs vannkanten. Alt i alt tilfører Borgen kontrast og liv, samt selvgrodd og bærekraftig kultur, – motsatsen til dekor.
Likevel skal den altså rives. Det er angivelig Jernbaneverkets bygging av en ny Follobane som er grunnen. Et av sporene sneier så vidt innpå Borgen slik det nåværende forslaget til reguleringsplan blir presentert. Jernbaneverket sier også at de uansett valg av trasé må rive Borgen innen januar 2013, angivelig fordi de trenger riggeplass og forberedelesplass for å bygge bane.
Problemet er bare at deres forslag til reguleringsplan på langt nær er vedtatt. Høringsfristen gikk ut den 17. September 2012, så det er enda lenge til noe er sikkert vedrørende Follobanen. Kanskje den blir utsatt i et, to, eller ti år? Og om regjeringen bestemmer seg for å ta skikkelig grep på kollektivtrafikken og utrede dyptuneller under Oslo i stedet for å flikke slik de gjør nå; hva skjer da? Kanskje det aldri blir noen Follobane?
Er det virkelig nødvendig å rive et selvgående kulturhus på et så usikkert grunnlag når Oslo i tillegg er i akutt mangel på denne typen produksjonslokaler for kunstnere og kulturarbeidere?

Byutvikling i kulissene

Den 16. august kom en artikkel på trykk i Aftenposten: Slik blir den nye middelalderparken! Det var riksantikvaren, Jernbaneverket og Oslo plan og byggningsetat som, uten å konsultere andre enn seg selv, hadde inngått en avtale om hvordan fremtidens kulturregulerte område i østre del av Bjørvika skal se ut. I deres felles visjon er Borgen jevnet med jorden. En lang, åpen gressplen fra Oslogate og ned til vannspeilet erstatter det som allerede finnes av liv og kultur; Borgen.
Kanskje det egentlig ikke er Jernbaneverket dette handler om? Kanskje det handler om noe annet? At noen har en skjult agenda, men at det er greit å legge skylda på Jernbaneverket fordi ingen med vett i skallen kan være mot et bedre kollektivtilbud for Oslos pendlere? Kanskje det er Riksantikvarens siktlinjer dette dypest sett handler om? Det er ingen tvil om at det ville være enklere å argumentere mot siktlinjer enn jernbane.
Vi vet ikke hva som skjer på den andre siden av gjerdet, der beslutningene tas. Men det er lett å bli skeptisk. Særlig når man opplever hvor vanskelig det er å nå frem i systemet. For det er det. For oss som står på utsiden fremstår byutviklingsprosjektet Bjørvika som ganske ugjennomtrengelig – i sterk kontrast til det som på papiret kalles visjonen, der demokrati, tilgjengelighet og medbestemmelse står høyt på listen over dyder.

Fjordbyplanen igjen: …” Et bredt folkelig engasjement, samt å sikre offentlighet og åpenhet rundt vedtakene om utviklingen av Fjordbyen, er et viktig prinsipp.” 

Kampen for Borgen
Den 17. September 2012 kom Jernbaneverket for å stenge Borgen. Det ble ikke noe av. For selv om Borgen nå er så godt som tømt for leietakere (ikke én har fått tilbud om erstatningslokaler) finnes det fremdeles en som holder stand. Han har kontrakt ut året og står på sin rett til at alt skal gå riktig for seg. Så nå presser Jernbaneverket på mens leietakeren på sin side ber om at man går veien om namsmannen. Og i mellomtiden jobbes det for Borgens fremtid i Bjørvika. Vi følger de demokratiske retningslinjene, – skriver brev, ringer, mailer, går på møter, snakker Borgens sak, kaller på medienes oppmerksomhet, bruker nettet. Her skal det også sies at aksjonsgruppa slett ikke er de første som har ropt på vegne av Borgen. Mange fra kunst-og kulturkretser har ropt de siste årene, på mange vis. Det finnes mange støtteerklæringer fra eksterne, og mange permer med saksdokumenter har vært i omløp. Det alle har hatt til felles er at de ikke har blitt hørt eller tatt med på råd.
Aksjonsgruppa Borgen Brenner dannes
Heldigvis ble blant mange andre initiativ også en fb-gruppe for Borgen opprettet i fjor. Den har ca 2700 medlemmer. Det er denne vi som startet aksjonsgruppa BorgenBrenner har bygget mye av vårt nettverk på. Det var også der vi fant hverandre, – et par av Borgens brukere og noen uten tidligere tilhold i Borgen. Engasjementet er det samme: Vi ønsker å mobilisere en bred front på tvers av partipolitisk tilhørighet som kan samles rundt et krav om at rivningsplanene for Borgen må settes på vent til utbyggingen av Follobanen er forsvarlig behandlet. Vi godtar ikke at Borgen rives på bakgrunn av vage argumenter og hastevedtak. I tillegg mener vi at argumentene for å la Borgen stå er mange, og at det i byutviklingssammenheng er langt mer hensiktsmessig å pusse opp bygget og drifte det som et autonomt kulturhus.
To strategier
Derfra har vi jobbet med to strategier: I bunn ligger visjonen om Borgen som et fremtidig og permanent rom for kunst og kultur, som bindeledd mellom det nye Bjørvika og det gamle Oslo. Det er det vi har sett for oss, det er det som er drivkraften for aksjonsgruppa, og uten denne visjonen ville ikke strategi nummer to hatt noen mening.
Strategi nummer to handler om temporær bruk av Borgen, helt frem til en eventuell byggestart av Follobanen. For uansett hva som kommer til å skje i fremtiden kan vi ikke forstå hvorfor Borgen må tømmes, stenges og rives nå, lenge før det finnes vedtak for Follobanens reguleringsplan. Dessuten: Temporær bruk av gammel bygningsmasse i Bjørvika til kunst og kulturformål er dessuten nedfelt i KOP (kulturoppfølgingsprogrammet), utformet av utbyggere, grunneiere og kommunen, – som en oppfordring til dem selv om å vise samfunnsansvar, i alle fall mens byggeprosessen pågår. (KOP er dessverre ikke juridisk bindene).
Det finnes flere gode eksempler på temporær bruk. Her er et par.

Eks. 1 Innvik /(burde blitt fast):
I 2001 etableres MS Innvik som teater og «Bed and Breakfast» i Bjørvika. Innvik lå ved Langkaia i ti år. Hadde ikke vært realiserbart uten velvilje fra Havnevesenet og Oslo kommune, både i forhold til lokalitet og drift.

Eks. 2 Skurene på Operatomta:
Statsbygg lånte ut tre havneskur i nesten 2 år, vederlagsfritt til kunst og kulturformål, helt til byggingen av Operaen startet i 2003. Lagrene og kontorlokalene ble anvendt til utstillinger, verksted og kontor i løpet av perioden.
Visjonsmøte for Borgen den 10.september 2012.


Mangfold i Bjørvika?

Vi jobber mot tunge aktører. Jernbaneverket og Riksantikvaren i særdeleshet. Vi er små. Men vi gir ikke opp. Vi tror på en åpen dialog og en bevisstgjøring rundt Borgen som et kraftsenter for kunst og kultur og som bindeledd mellom det nye Bjørvika og det gamle Oslo. Og er det ikke også slik at gode byer har rom for alle typer bygningsmasse, at nytt og gammelt burde kunne eksistere side om side?
Borgen kan tilføre alt dette. Den kan bli et flott og dynamisk kultursenter der det både produseres og vises – hvis den får stå. I tillegg kan den jo også være del av en kompleks og spennende minnepark, hvor både middelalderens og industriens historie skrives, lag på lag, side om side.
Håp i hengende snøre
Politikerne i bydel gamle Oslo er med oss. På Byutviklingskommitéens møte onsdag 6. september stemte man for at Borgen må få stå som kulturhus. Forslagene ble fremmet av miljøpartiet de grønne, og rødt. Og på Bydelsutvalgets møte den 13. september ble det lagt til enda flere punkter for å bevare Borgen i Bjørvika.
Det betyr at så godt som alle lokalpolitikere i bydelen støtter oss et hundre prosent. De har også tatt saken videre til byrådet. Så det er håp i hengende snøre, og vi har inntrykk av at det er flere der inne bak de ”lukkede dører” som kke helt kan forstå hvorfor man begynner en follobaneprosess med å rive Borgen, og at bygget, om ikke annet, bør få stå helt til alle kort i follobanekabalen er lagt.
Så gjenstår det å se om vi får gehør for vår sak også i Byrådet, og om Jernbaneverket velger å høre på Oslo kommune. På Østlandssendingen den 17. September ga de uttrykk for det.
Arkitekt Nils Torp skrev en del om Bjørvikautviklingen i fjor. Han kom med mange alvorlige og godt forankrede bekymringsmeldinger, men den viktigste var kanskje den at ingen roper høyt eller demonstrerer massivt mot den lite demokratiske byutviklingen som nå pågår i vannkanten vår. Det synes vi også er bekymringsfullt, og det er derfor vi gjør et forsøk på å innvirke. Nybyggene spretter opp, kapitalen rår, og det føles som om det er svært lite vi kan gjøre noe med. Men dette, huset i mellomrommet – Borgen – med dype røtter bakover i tid og med et innhold det er viktig å ta vare på – det vil vi kjempe for.




07.09.2012

Visjoner om Borgen i Bjørvika



DET BLIR ENKEL SERVERING FOR DEM SOM TRENGER LITT Å BITE I



































31.08.2012

BYLIV ELLER SIKTLINJER?


Til Bård Folke Fredriksen og Riksantikvaren.

I avisen den 30. august får man inntrykk av at Oslo kommune og Riksantikvaren er uenige i hva som er viktigst for Bjørvika: et godt og levende byliv eller siktlinjer.
Saken jeg refererer til handler om trær vs. busker i Bispekilen. 


Jeg tar fatt i uenigheten og trekker dere med noen meter opp fra den nye allmenningen, til Borgen i Middelalderparken.

Denne massive industribygningen har fungert som arena for et yrende kunst og kulturliv i tyve år. Ikke av det utadvendte slaget, for Borgen har først og femst vært et sted for kulturproduksjon (kunstnere, musikere og spesialhåndvekere) – for alle dem som velger å skape og være del av den underskogen av smått og stort, stilrent og skranglete som må til for at et rikt kulturliv skal få blomstre. 

Den 15. september er det over og ut. Jernbaneverket flagger at bygget skal rives innen jul, tilsynelatende fordi Follobanen muligens skal bygges igjennom middelalderparken og Borgen er i veien.
Men ut fra svarbrevet vi fikk fra Jernbaneverket på vår forespørsel om temporær bruk av Borgen helt til byggestart, (der vi refererer til KOP, Kulturoppfølgingsprogrammet for Bjørvika) vet vi ikke lenger hva vi skal tro. Svaret er negativt, men svært unnvikende og ufullstendig. Det gir ikke noen ordentlig grunn for hvorfor det er slik hast med å rive. 

Siden Rikantikvaren er sterkt inne i bildet vedrørende Middelalderparken og har siktlinjene i fokus  lurer vi på om dette med at Borgen skal vekk kanskje dypest sett handler mer om siktlinjer enn jernbane. 
Brukes ny Follobane som vikarierende motiv for rivning fordi Jernbaneverket ikke behøver å ta kulturelle hensyn og fordi ingen med sunt vett kan være imot en ny Follobane? Om siktlinjene hersker det jo, som vi alle vet, ingen sterk konsensus. 

Så da er vi tilbake ved det yrende bylivet som Bjørvika er så avhengig av for å bli levende og tiltrekkende for oss mennesker.
I den sammenheng mener vi det er viktigere med både kulturliv og levende liv generelt enn siktlinjer, og at en åpen flate uten kveldsaktivitet mellom Gamlebyen og det nye Bjørvika vil kunne skape større angstrom enn herlighetsrom.

Kanskje det heller hadde vært en idé å la den smale Bispekilen få sine eiketrær helt ned mot vannet, og med en sprell levende Kulturborg av industriarkitekturkaliber tronende i bakgrunnen? Kongsbakken og Loallmenningen ligger jo like ved, store, åpne allmenninger begge to. 

Så vårt forslag er: Plant vakre eiketrær langs Bispekilen og behold Borgen som et utadvendt rom for kunst og kultur, et bindeledd mellom det gamle Oslo og det nye Bjørvika. 

Å la gammel industriell bygningsmasse huse selvgrodd kunst og kultur i områder under rivende utvikling er langt fra uprøvd. Det gir næring til omgivelsene. Derfor er vi sikre på at Borgen vil bidra til å generere liv i områdene.

Og for en hver pris: Ikke begynn i feil ende, altså med å rive et velfungerende kulturhus før alle planene for både Follobane og allmenninger er hundre prosent sikre og gjennomførbare! 

Kristin von Hirsch
aksjonsgruppa Borgen Brenner


Dette brevet er sendt Rikantikvaren, Bård Folke Fredriksen og Aftenpostens debattsider.
Publisert i Aftenposten Aften 06.09.2012


Les også:

Borgen - skamplett eller herlighetsverdi for fremtiden?

18.08.2012

BRUA UT I INTET – om gjenbruk av samtidsruiner


En halv Sørenga bro. Foto: Kristin von Hirsch



I fjor sommer ble Sørenga bro revet for å gi plass til det nye riksveisystemet i Bjørvika. Det vil si – kun deler av broen er revet. I sørenden av Middelalderparken står fortsatt en halv bro og venter på sin skjebne.

Avsnittet  ovenfor er hentet fra Aftenposten den 17. april i år.

De fulgte opp 25. april med en helside om spøkelsesbroen som bør bli park, der gode forslag til bruk kommer på rekke og rad og hvor det også refereres til New Yorks heftigste turistattraksjon, The High Line. 

The High Line. Foto: Joe Sternfeld. Hentet fra www.thehighline.org/ 
The High Line. Foto hentet fra www.thehighline.org/
The High Line, bygget på 1930-tallet, var opprinnelig en industrijernbane på stylter som ble bygget for å frakte varer til Manhattans Meat Packing District. Ved å løfte togene opp i høyden, unngikk man ulykker og trafikkaos i New Yorks gater. Jerbanesporene var i bruk til sent på 1980-tallet, så begynte forfallet og påfølgende planer om rivning. – Helt til noen lokalaktivister og jernbaneentusiaster i 1999 etablerte interessegruppa Friends of the High Line. Mål: Bevaring og utvikling av denne spesielle bygningsstrukturen til et offentlig rom, tilgjengelig for alle. Resultatet er blitt en to kilometer lang park ti meter over byens kjas og mas. The High Line er for øyeblikket et av verdens mest omtalte byutviklingsprosjekter.

Karianne Bjellås Gilje skrev den 30.juni en kommentar i Dagbladet om Bymenneskenes hjerter. Også hun tar utgangspunkt i The High Line før hun drar oss til hjemlige trakter og Bjørvika der hun slår et slag både for Brua ut i intet og det rivningstruede Borgen kulturhus, – nettopp fordi det ofte er de gamle rare byggene, de historiske linjene, og veistumpene i byrommene som skaper kontrastene som skal til for at vi også vil oppleve våre nybygde omgivelser som sjarmerende.

Foto: Kristin von Hirsch
Det er ikke bare Borgen som er truet av rivningsglade nybyggere. Også brostumpen vakler. Grunnen til at den fremdeles står er at Vegvesenet og Oslo kommune krangler om hvem som har ansvar for rivningsarbeidet. Det koster visst noen millioner.
Men hvorfor rive?
Den vesle brostumpen i Bjørvika vil kunne fungere som det perfekte bindeledd mellom Ekebergåsen og Middelalderparken/det nye Bjørvika, – for øyeblikket behørig adskilt av godstogskinnene som ligger der som et uoverkommelig ”juv”.

Hva med investere en slump av rivekostnadene på å oppruste til nydelig villnissovergang med vindeltrapp i enden? Eller noe annet fint?
I tillegg til den naturlige bindeleddsfunksjonen har Brua ut i intet også andre kvaliteter: Landemerke, flott utsiktspunkt, historisk monument over Bjørvikas tid som veimaskin.

Hvorfor ikke la Brua ut i intet bli en Bro Bro Brille, en herlighetverdi i fremtidens Bjørvika?

Broa til venstre i bildet. Foto: Kristin von Hirsch



Veien over broa, mot Bjørvika. Foto og manipulasjon: Kristin von Hirsch




Veien over broa, mot Ekeberg. Foto og manipulasjon: Kristin von Hirsch








Utsikten fra den amputerte Sørenga bro. Foto: Kristin von Hirsch

25.07.2012

Har vi et hjerte eller har vi et hjerte?

Hva betyr egentlig regnbuesanger, minnedager og omfavnelser når vi samtidig er i stand til å fremvise en slik åpenlys forakt for et folkeslags nød og ulykkelige situasjon at vi regelrett jager dem fra de samme gateløpene som for et år siden var dekket av roser?

23 juli 2011. Tv-sendinger i den regntunge grålysningen, en kommentatorstemme leser opp uforståelige tall. De faller inn i kroppen og blir en avgrunn.
Jeg kjente ingen, bare så vidt noen som kjente noen. Likevel, jeg følte meg som familie.

Det gikk noen dager, improvisert rosetog fant sted, og mediene fortsatte med døgnåpent. Mellom ekstrasendingene om vår egen tragedie fant dagsrevyen også plass til blodige nyheter fra byen Hama i Syria. Over hundre sivile drept ved inngangen til fastemåneden Ramadan. Flest barn og kvinner. Plutselig, rett gjennom tv-ruta, kjente jeg smerten deres, helt fysisk. Fylt som jeg var av min nyervervete personlige erfaring med massedrap på uskyldige, kunne jeg kjenne det jeg så som del av min egen smerte. Hendelsene i Syria inntok meg, de drepte barna deres ble ett med de drepte barna våre. Jeg gjenkjente også sinnet og maktesløsheten hos de gjenlevende, de som plutselig og uforskyldt ble påført et helt ufattelig tap – pust, stemmer, blikk, latter, gråt, drømmer, hud. Aldri mer.

Nå har det gått et år og uskyldige sivile massakreres daglig rundt om på kloden. Bare i Syria har over nitten tusen måttet bøte med livet. Flere av dem kringkastet på direkten, men smerten jeg kjente bare dager etter vår egen hjemmelige katastrofe, kjenner jeg ikke lenger. Jeg hjemsøkes riktignok av tanker om at menneskene er en begredelig gjeng, og jeg vet kanskje litt mer om hva de opplever, de som står i det til oppover ørene, akkurat nå, og nå, og nå, men jeg kjenner det ikke. Ikke dette innvendige fysiske raset. Og jeg tenker at akkurat denne evnen til avstandstaken kanskje er menneskets største fortrinn, men også dets svøpe. For om jeg skulle gjenkjent og gjennomlevd alt som hender her på denne planeten slik jeg gjorde i de dagene for et år siden, hadde jeg ikke orket å leve.

Evne til avstandstaken er altså en god evne. Klarer jeg å opparbeide en viss distanse kan jeg leve i og med, som medmenneske, også når helvete er løs, uten å gå med i dragsuget. Samtidig: det er den samme distansen som kan gjøre meg uinntakelig, ute av stand til å føle med. Et tveegget sverd altså … Og akkurat her, i mellomrommet, befinner vi oss i dag, et år etter. Igjennom tragedien som rammet oss har vi kanskje, på hvert vårt vis, blitt minnet på hva det vil si å være nær, – vise medfølelse, omtanke og omsorg. Det er i alle fall det vi fronter, som nasjon. Men hva betyr egentlig regnbuesanger, minnedager og omfavnelser når vi samtidig er i stand til å fremvise en slik åpenlys forakt for et folkeslags nød og ulykkelige situasjon at vi regelrett jager dem fra de samme gateløpene som for et år siden var dekket av roser?

Greit. Også jeg er irritert. Det er for mange av dem, så jeg har for lengst sluttet å gi. Det monner ikke uansett. Dessuten; synet av dem gjør at jeg uavlatelig blir minnet om hvor privilegert jeg er, og siden jeg er en som har men ikke deler, får jeg dårlig samvittighet. Det liker jeg heller ikke særlig godt, for det kaster en skygge over mitt gode liv. Men ærlig talt: er ikke det det minste jeg bør tåle? Oljerik og bortskjemt som jeg er? Og så heller bare takke gudene for at det ikke er jeg som må tigge for å få mat til ungene mine.

Vi lever i en tid da også våre mer velsette europeiske slektninger er i ferd med å miste livsgrunnlaget. I våre favorittferieland, som Hellas og Spania, må barn og bestemødre ut på gata for å tigge til livets opphold. Halvparten av den oppvoksende slekt går rett ut i arbeidsledighet etter endt utdanning. Velferden kollapser. Hva om romfolkets inntog i gatene våre bare er en forsmak på det som kommer?

Ingen mennesker ønsker seg et liv i fattigdom. Ikke du, ikke jeg, ingen andre. Verdighet, å stå oppreist, er noe vi alle strekker oss etter, så fremt vi har muligheten. Dette vet vi, helt av oss selv. Og i et sivilisert samfunn (og det er vi jo, ikke sant?) er det faktisk slik at alle har krav på å bli behandlet ordentlig, også de vi ikke liker. Paradoksalt nok klarte vi å opptre sivilisert under rettsaken mot Anders Behring Breivik, mens vi ikke klarer det med romfolket.

Hvis vi løfter blikket og ser litt bakover i tid vil vi oppdage at våre holdninger overfor romfolket ikke akkurat er nye her til lands. Det som kanskje er annerledes nå er at vi ligger på verdenstoppen, både med hensyn til utdanningsnivå og materiell velferd, og at vi bare i kraft av det burde kunne opptre sivilisert, også overfor de såkalte ”utgruppene”. Men det ser ut til at det motsatte skjer, for det går i et bankende kjør. Er det ikke romfolk, så er det asylsøkerbarn, eller rett og slett asylsøkere. Hvorfor så mye mistenkeliggjøring? Hvorfor all denne aggresjonen? Er det så enkelt som at også medfølelse har grenser, og at det finnes menneskegrupper som står utenfor de grensene? Som ikke fortjener vår medfølelse?

Breivik har gitt uttrykk for at fremtiden vil takke ham og hans like, behandle dem som helter. Det er da vi humrer over den gale mannen og avskriver hans verdier som syke. Men kanskje vi ikke skal le, men heller ta et skritt til siden? For når vi på den ene siden ikke vil akseptere Breiviks utsagn som en iboende mulighet i oss selv, mens vi på den andre siden åpenlyst gir uttrykk for at visse menneskegrupper ikke fortjener medfølelse og respekt – i alle fall ikke her – da burde en varsellampe lyse. For det betyr at vi, uten egentlig å ville det, kan slumpe til å bli såpass sentimentale og selvhøytidelige i våre omfavnelser og taler om menneskeverd at vi opphøyer følelsene våre, i utgangspunktet allmennmenneskelige, til noe unikt for oss, og slik løfter oss selv opp fra resten av røkla, litt mer for hver gang vi står sammen i vårt.

De unge menneskene som ble skutt og drept på Utøya for et år siden, ble tatt av dage nettopp fordi de stod som representanter for mangfold, likeverd, menneskeverd – med globalt fortegn. De kjempet mot proteksjonisme, de ville forbi disse konstruerte skillene mellom oss og dem. For noen er altså slike verdier så skremmende at de må nedkjempes for en hver pris, i en kamp der alle midler kan tas i bruk. Men for å lykkes er det nødvendig med en form for uartikulert nasjonal konsensus som fundament. Den trives i den skjøre overgangen mellom nærhet og avstand, og næres blant annet av kollektiv irritasjon over annerledeshet, av historieløshet – og av at den tryggeste tryggheten ofte er den vi finner igjennom å fronte felles fiendebilder.

Du skal ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer deg selv.

En strofe fra Arnulf Øverlands dikt Du må ikke sove, skrevet noen år før andre verdenskrig brøt ut, frem til denne dag obligatorisk lesning i skolen og etisk grunnlag for vår oppdragelse og allmenndannelse. Er det på tide å ta tak?