Fett fra fortiden

I 1991 kjøpte jeg leielighet på Bislet. På innsiden av sikringsskapsdøra hang en overlevning fra forrige eier; et utklipp fra et blad. Det var mørkegult av elde, trykket på grovt etterkrigspapir. Ut fra fotografiet kunne det tidfestes til femtitall. Overskriften på artikkelen: Fett skal fett fordrive.

Og under stod det, sort på gult, at skulle man som voksen kvinne noensinne bli kvitt det overflødige fettet, var det bare én ting å gjøre: lange innpå med mer fett. Smør, krem, koteletter med fettrand, delfiakake … you name it, og på femtitallet var det ennå ikke noe som het bra eller dårlig fett. Fett var fett. Punktum.

Hver gang en av de gamle sikringene gikk leste jeg artikkelen med skrekkblandet fryd. Det var midt i høykarbo-tidsalderen, da en hver kostholdsinteressert med gangsyn og vett kunne fortelle deg at et riktig og vektregulerende kosthold skulle bestå av seksti prosent korn,grønt- og rotfruktskarbo, tretti prosent protein og ti prosent fett. For sånn var sammensetningen i kroppen vår. Jeg så for meg disse damene som gasset seg i fett, og når noen kom på besøk, viste jeg utklippet fram til allmenn forlystelse. Men det var ikke attraksjonsverdien som var hovedgrunn til at jeg lot fetthyllesten henge. I bunn og grunn handlet det om å minne meg selv på at alt går i bølger og at hukommelsen er kort.

En ny påminnelse fikk jeg i 2009, da den alvorlige globale finanskrisa vi befinner oss i var et faktum. Den fikk navnet resesjon, og verdens befolkning ble oppfordret til å kjøpe mer, for bare sånn kunne vi redde oss selv fra avgrunnen. Her på oljeberget stagnerte boligprisene i noen måneder. De gikk sågar noen prosentpoeng ned. Meglerne var fra seg og journalistene intervjuet dem og konstaterte at “aldri har den norske økonomien vært hardere rammet”. Samtidig var kafeene fulle av mennesker som drakk og spiste til den store gullmedalje, og på Ikea gikk livet sin vante gang. Og så skjøt pilene på boligmarkedets salgsbarometre igjen oppover.

I mitt stille sinn tenkte jeg: Hvordan kan mediene behandle denne krisen som ”den eneste ene”? Har de til og med glemt den nærmeste – jappebobla som sprakk i 87 og gjorde det mulig å handle julegaver til opphørssalgspris i alle butikker (de som fremdeles ikke hadde gått konkurs) året rundt? For ikke å snakke om boligprisene som i løpet av få år ble mer enn halvert, så jeg i 1991 fikk en leilighet på Bislet nesten gratis, også etter datidens forestillinger om prisnivåer?

Så forsto jeg. Det har med tid å gjøre. Alder. Jeg er i ferd med å bli gammel! Det er de yngre generasjonene som styrer mediebildet, og deres hukommelse er ikke lenger enn min. Vi husker vår egen tid, og i 87 var disse journalistene og meglerne og finansanalytikerne antakelig småtasser uten interesse for annet enn det som skjedde innen deres begrensede synsfelt. Som jeg var det en gang for lenge siden og mine foreldre før det. Det forstemmende er at vi fortsetter på samme viset, i vår egen boble. Det hjelper ikke at vi har historiebøkene, tradisjonene, kulturen, og nå også internettet.

Hver tid sin ”verste krise ever”, hver tid sitt ”beste band ever”, hver tid sin mest ”revolusjonerende diett ever”.

Den virkelige hukommelsen lever aldri lenger enn et menneske, og knapt nok det. Har du ikke opplevd det selv, husker du det ikke, og for den som forstår å benytte seg av dette faktum ligger verden åpen. Fett skal fett fordrive.