23.07.2011

Fredag den 22.juli 2011

klokken 15:20.
Kjører langs det gamle universitetet i Oslo sentrum. Et smell. Ikke noe vanlig smell. Bilen rykker. Jeg hopper. Nå skjedde det, tenker jeg. Nå skjedde det jeg ofte har tenkt og fryktet. Det smellet …
Gul, tjukk røyk som stiger mot himmelen over det indre av sentrum. Jeg vil ikke inn i noen tunnel, så jeg snur bilen og kjører ut, vekk. Det smellet … 
Så er gatene fylt av mennesker. Overalt. De bare står, ser – mot smellet. Stopper i Thor Olsens gate, ruller ned vinduet. ”En bombe i regjeringskvartalet!” Det er noe søvngjengeraktig over oss. Alt er så stille. Jeg ringer de nærmeste, – hold dere inne! Jeg vil hjem.

R4 er blåst ut. Statsministerens kontor er pinneved. Resten av regjeringskvartalet i ruiner. Krigssone.
En reporter: Et terroranslag mot det politiske episentret i Norge!
Jeg vil ikke tro det, men tror det.

Tv’n full av uvirkelige bilder. Av alt jeg ikke så. Hundre meter unna. Så nær er man, og så langt unna.
Full forvirring råder. 
Syv drepte.

klokken 17:30
Mens politiet på hele Østlandet kaster seg i bilene og kjører mot Oslo: Rykter går, om skyting på Utøya, AUFs sommerleir. 700 ungdommer i panikk og villelse. En båt som ikke er der den skal være? Noen har kledd seg ut som politi og skyter for fote? Folk svømmer fra øya. 
Bilder vi helst ikke vil tro. Jeg overveldes av tanker jeg ikke vil tenke.
Hva skjer? Hvem vil Arbeiderpartiet til livs? Så til de grader? At de går etter ungene?

Senere en gang:
Anders Behring Breivik. 32 år. I politiuniform. Kristenfundamentalist med nasjonalistisk bakgrunn. Arrestert på Utøya. Anti-islam. Anti-multikulturell. Bringes nå til Oslo for avhør. Hvordan kan én mann stå bak en så velorganisert og brutal terrorhandling?

Jeg gråter av lettelse for at dette ikke er begynnelsen på det polariserte og hatske marerittet jeg har fryktet skulle nå våre utkanter, og jeg gråter i sorg for alle disse ungene på Utøya, og foreldrene og familiene deres. Blaff av deres opplevelser blåser igjennom og fyller meg med en tom og bunnløs smerte. I det rommet dukker også gjerningsmannens familie opp. Vi er så små. Alle sammen. Vi er så sårbare. Og Norge er et bittelite land.

LØRDAG MORGEN
En humle surrer rundt lavendelplanten på verandaen. Tordenen driver over Ekebergåsen. Minst 80 ungdommer er drept på Utøya.
Hus kan repareres. Ikke disse ungene. 

Regn, sorg, og tid for å innse at ekstremister ikke kommer med merkelapp, at de like gjerne finnes blant våre egne?

Jeg vil løfte fram åpenheten og mykheten vi har valgt som livsgrunnlag her i landet. La oss ta den som den selvfølgen den burde være, la oss kjempe for et tolerant, multikulturelt, mangfoldig og levende samfunn, og la oss stå sammen mot alle former for destruktiv nasjonalisme!

Fra FB 22.07.2011:
Bush, 9/11: "We're gonna hunt you down."
Stoltenberg, 22/7: "We will retaliate with more democracy".
Takk, Jens! Det er der vi skal være.





3 kommentarer:

  1. takk for nydelig, klok og viktig bloggpost, Kristin! Du kaster lys på noe som er helt vesentlig nå - hvordan skal vi forholde oss til denne tragedien? klem fra Kari

    SvarSlett
  2. Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.

    SvarSlett
  3. Jeg hørte din 22. juli fortelling muntlig i går da vi satt på fortauet til Ali Baba i solskinnet i det multikulturelle Grønland. Fint at du har skrevet den ned også.

    SvarSlett